DN.no Vinblogg

De siste fire månedene har jeg reist gjennom Østen, Sibir og det fjerne Østrussland. Det har vært en reise rik på opplevelser, mennesker, natur og utfordringer, men utrolig fattig på vin. Jo, jeg har drukket Georgisk vin i Kazhakstan og den var god nok den, og drukket vin fra Xin Jiang-regionen i Kina, og ikke å forglemme бабушкаs eplevin, men det har ikke vært vin som har vært annet en god fordi den ble drukket i et godt selskap, det var aldri vin som var god da den ble drukket alene. Det var ingen vin, god i seg selv. Så behovet for et riktig godt glass vin har hele tiden ligget og ulmet i lysten min, men det har ikke riktig gitt utslag på bunnlinja før nå. Nå var det faktisk begynt å bli litt kritisk, og jeg var litt i tvil om mitt forhold til vin kunne reddes. Det var på tide med litt vino 30-2. Jeg la meg selv inn i Berlin. Hvorfor burde være opplagt.

Jeg ble skuffet, men tenkte at det må være noe for meg og der ute. Berlin er stort, de må ha en god vinbar. Derfor droppet jeg innom nabocafen for litt kaffe, traff veldig tilfeldig noen norske venninner. De trengte en pause etter at de, også, hadde sett Dons uttrykksfulle bilder. Jeg tenkte at verden er liten, og at uttrykksfulle bilder er lette å se på. En taxitur senere står jeg utenfor Cafe Brel og krysser fingrene for et ledig bord. Perfekt, kun to bordsettinger og meg, og en servitør på delings. For en servitør hun er! Champagne fra Lebrun De Neuville, og vi har puls, men kan livet reddes? Eller er skadene for store? Senere kom hun med min roastbeef, råstektpotet, dressing og rakkett salat (?), middag. Deretter kom hun med et stort glass! og en flaske fra Köeningschaffhausen, 2006 Spätburgunder fra Baden. Hun trekker, lukter, skjenker. Jeg smiler fra øre til øre, endelig har jeg det godt, nå må det bare bli bedre. Jeg nyter, betaler og går. Taxi!

Taxisjåføren John sier selv han er mannen, og imponert over mine sibirhistorier tilføyer han at det ikke finnes den ting han ikke kan ordne for meg i Berlin. "You know Peter, Berlin is big, you can go and get yourself lost here. You can do anything, nobody will know it.". "Sounds good John, Il call you later." Deretter står jeg utenfor Gugelhof, stedet jeg hadde knyttet store forventninger til. De var selvfølgelig fullbokede, men siden de første gjesten kun nylig hadde begynt å komme betød det at jeg kunne bruke et av de ledige bordene, om jeg var fleksibel. Og det var jeg jo. De beklaget seg virkelig og ga meg et ekstra glass med Spätburgunder, litt brød og dip. Det gledet meg. Men ganske så snart betalte jeg og fikk meg en taxi, jeg var ikke skuffa for jeg hadde andre planer; Rutz.

For et sted, Rutz altså. Dette stedet er så meg! Og det frydet jeg meg over mens jeg arbeidet meg gjennom vinkartet på jakt etter kveldens punktum. La meg først beskrive stedet, så vinkartet. Rutz er, uten å egentlig være det, men er det allikevel, presset inn på et relativt lite grunnplan. Så det er trangt. Men det er et godt disponert grunnplan, som utnytter den plassen de har på en gavnende måte. Det er tatt hensyn til x, y og z. Her er det  takhøyde og romdybde, og det liker jeg godt. Planløsning og rom, stil og følelse. Det er god balanse, det er åpent og intimt, ambisiøst, men ikke pretensiøst. Rommet virker veldig rolig, selvom det ikke er tvil om flyktighet i interiørets elementer. En kan jo om en vil, (og det vil en vel?) la seg føle at disse elementene på et annet tidspunkt sto mye nærmere hverandre, men at de nå for alvor er på vei  vekk fra det opprinnelige sentrum.  Ut mot rommets ytterpunkt, om dere skjønner hva jeg mener?  Den store gjentagelsen er droppet, med unntak for tomme tyskvinsflasker. Her blir det gjentatt, og selv om de er tomme, så er de fulle av følgende budskap: "Her på Rutz, har vi tyskvin, og det har vi i mengder." Vinkartet bekrefter dette budskapet. Det er ytterst logisk, kronologisk, pedagogisk, geografisk og ikke minst flott! Jeg bruker tid på det, utforsker det og blar litt frem og tilbake for å måle en vin opp mot en annen. 2007 eller kanskje en fra 92? Søt eller tørr. Det er krig i lysten, konflikt i samvittigheten, og depresjon i lommeboka.  Jeg'et må derfor være særdeles diplomatisk ovenfor partene. Til  slutt ble det Riesling (daah) fra Crusius-Rotenfels,  spätlese 2007. Ikke et valg tatt fullstendig på egenhånd, for etter at min tjener fikk vite hva jeg basicly hadde behov for, fortalte hun meg at "heldigvis har vi mye å tilby deg, så vinen din vil komme, men til slutt avhenger ditt valg av dine preferanser, men her er uansett mine tre favoritter." "Gi meg den du syntes er tyskest", sa jeg. Og med det lot jeg henne få uttrykke sitt forhold til Tyskland ovenfor meg, for hva er egentlig tyskest av tyskt på en tysk vinbar med et fantastisk utvalg med vin? Hun kom tilbake med en flaske vin som var eksepsjonellt god for å være hva den er, en 07 Riesling fra Mosel, som pliktoppfyllende oppfyller sin plikt ovenfor min tunge. Tungas kommunikasjon med hjernen, hjernens kommunikasjon med kroppen, kroppens kommunikasjon med sinnet, sjelen og jeg'et er i dette øyeblikk klar; "du har det godt nå Peter, nå har du fått ditt glass vin." Og siden det var Berlin, og jeg kunne gjøre som jeg ville, ja så kom det glass på glass på glass. "John jeg vil hjem!" Hjem kom jeg.

1707 Wine Bar  Fortnum & Mason, London

Ærverdige Fortnum & Mason i London, etablert i 1707, er som ein institusjon å rekne.  Varehuset representerer det beste av det som er engelsk med omsyn til kvalitet og service.  Når ein kjem inn i varehuset, på Piccadilly midt i sentrum av London, er det som å kome inn i ei anna tid med mannlege ekspeditørar kledd i sjakett.  Likefullt - sjølv om varehuset er tradisjonsrikt, stettar det og dagens krav.  Det særmerkte bygget er i ein kremaktig grønfarge som mange faktisk kallar Fortnums grøn. 

Liten grunn til å spørre om dette kanskje, de store chateaux-eierne har vel stort sett tilbrakt de siste 15 år med å bære pengesekker i banken, så de må vel være såre fornøyd med tilstanden. Og uansett utslag av finanskrisen og problemene i omsetningskjeden i årgangene mellom 2005 og (kanskje) 2008 så er vel toppslottene i Bordeaux fortsatt det nærmeste du kommer blue chips i vinverdenen, for å låne et uttrykk fra finansbransjen. Så sannsynligvis finner mange av dem spørsmålet mitt latterlig naivt.

Men baksiden av medaljen er at deler av Bordeaux har blitt et objekt for spekulanter som noteres nesten på linje med råvarer på råvarebørsene, og noe å vise fram for LVMH klientene. I en viss grad var det nok alltid slik. Allerede 1855-klassifiseringen reflekterer vel det. Men ikke i samme grad som i de senere år. Og selv i "min tid" - jeg husker da tilbake til 1970-tallet ennå selv om min gryende relativt seriøse vininteresse stammer tilbake til begynnelsen av 1990-tallet (med nedbetalt studielån, unger på vei ut av barnehagen og stadig vettugere renter på boliglånet), så var det da Bordeaux, og kanskje en og annen Hermitage, som dukket opp når vi tenkte "seriøs" rødvin for større anledninger og for å legge i kjelleren.

Kjelleren min har heldigvis enda noen få rester fra disse glade dager som man med stadig større betenkeligheter tar opp (ettersom restene svinner) en gang i blant. Og hver gang, enten det er fra egen eller fra venners kjeller de dukker opp, sukker vi "Ah - vi drikker alt for lite Bordeaux".

Og det var ikke bare de store slottene som hersket den gang, viner som Coufran og Verdignan var blant de stabile bestselgerne i det øvre prisleie i polets sortiment, sammen med et visst utvalg av andre velrenommerte mindre slott som Gloria, Maucaillou og lignende som jeg fortsatt husker med stor glede.

Men jeg er ingen blue chip investor, og har enda til gode å kjøpe en flaske vin med tanke på videresalgsmuligheter, og Bordeaux har med årene forsvunnet mer eller mindre fra horisonten min. Hvorfor ble det sånn, og hva hendte? Det åpenbare svaret er selvsagt prisene, gitt at lykken er Lafitte, Margaux eller Haut-Brion. De kan man stort sett bare vinke farvel til. Men Bordeaux dreide seg da, som nevnt over, vitterlig aldri om bare de 20-30 beste klassifiserte slottene, eller om mikroprodusentene i Pomerol?

Fakta er jo at i en verden hvor kommuneviner i Burgund for lengst har passert 350 kr (og gode Burgogne Rouge 250), og hvor man glatt betaler 250 for Chianti Classico Riserva eller Barbera fra gode produsenter, så er det jo liten grunn til at den store mengden av svært god Bordeauxvin som lages på lavere nivåer enn toppslottene skal prises ut av markedet. Og ettersom årene går må jo ikke all vin en kjøper ha bruk for 20 år på langs?

OK; det er ikke like lett å huske navnene på mange av disse produsentene som det er på Lafitte osv, men det har da ikke hindret oss i å begynne å drikke Barberaer med produsentnavn vi aldri har hørt om? Og det er ikke mange år siden vi fikk Haut-Bailly (en favoritt) i den strålende årgangen 2001 til noe over 400 kr. Klokere folk enn meg kjøpte sikkert i bøtter og spann mens jeg brukte tilsvarende penger på Burgund Premier Cru og mine elskede Baroloer, alt mens jeg med et bekymret øye skottet på mine stadig minkende Bordeauxressurser, og en gang i blant sukket  "Ah - jeg drikker alt for lite Bordeaux".

Hvorfor ble det sånn? Det er mulig jeg er atypisk, men jeg har ganske mange vinvenner og finner dette ganske typisk for de aller fleste. Bordeaux er mer eller mindre borte fra horisonten. Og det er mulig dette er realtivt alment ut over min krets også, fakta er i hvert fall at det snakkes om store problemer blant produsentene i Bordeaux som faller utenom en litt utvidet krets av slike blue chips. Og dette til tross for at mange av disse trolig lager bedre vin enn noen sinne, og ofte på nivå med hva langt mer velrenommerte slott gjorde for noen tiår siden.

Er vi fanget i luksusfella? Dvs fordi at vi ikke har råd til det beste (og kanskje etter hvert det nest beste) så definerer vi området som uinteressant, uansett hva slags kvalitet vi får for pengene i lavere prisklasser? Må vi kunne drikke det beste av og til for å opprettholde interessen for et område? Ikke vet jeg. Heldigvis tok jeg for et par år siden til vettet og la innpå noen mindre mengder av viner som Pontet-Canet, Grand-Puy-Lacoste (en annen favoritt) og et par andre i fine årganger til priser som fremstår som helt greie i forhold til tilsvarende kvaliteter i Burgund og Piemonte.  Og de har jeg tenkt å kose meg med. Selv om jeg fortsatt sikkert av og til kommer til å tenke "Ah - jeg drikker alt for lite Bordeaux" tar jeg i hvert fall ikke sjansen på "Ah - hvorfor drikker jeg aldri Bordeaux?".

Postet av: Craig Whitson

Det har vært full krise (igjen) i vinbransjen i Frankrike. Denne gangen så handlet det om rosévin, en type vin som virkelig fortjener litt blest i media. Det er bra at det brukes spalteplass for å diskutere rosévin, som sammen med pils, er sommerens desidert beste alkoholinnholdige drikke.

Rosévin er også sommerens favoritt når sjømat skal serveres. Ikke fordi rosévin alltid er det "beste" valget til krabbe, reker og forskjellige typer grillet fisk. Nei, rett og slett fordi rosévin er det rette valget: upretensiøs og totally drinkable.

Franskmennene er redde for at vinindustrien snart går i dass, i dette tilfellet fordi enkelte vinprodusenter er så frekke at de vil blande forskjellige typer vin sammen. Og vi som trodde at denne praksisen (i hvert fall på steder som bl.a  Bordeaux, Rhône og Alsace) var helt normal. Tydeligvis ikke hvis vinene som skal blandes ikke er av samme fargen. Jepp, nå er det vin-rasisme det handler om.

Hvis jeg forstår det riktig så kan produsentene i Bordeaux fortsatt lage vinene sine som de har gjort de siste noenhundre år, mens vinproduksjon i for eksempel Champagne snart må forandres: "Welcome chardonnay, but hey you pinot noir, move to the back of the bus". Jeg ser for meg "Dueling Banjos" i bakgrunnen mens provençalske-hillbillies omringer Côte-Rôtie-produsenten som har blandet litt viognier i luksus-cuvéen sin.

Jeg husker godt første gang jeg ble møtt med vin-rasisme. Det var en kald vinterskveld for noen år siden da jeg fikk servert den beste (i hvert fall rent kvalitetsmessig) "rosévinen" jeg noensinne har smakt. En av vin-kompisene skjenket en vakker og fabelaktig vin. Vi så på vinen og kommenterte dens utrolig fin farge. Duften var intens, og faktisk mineralpreget. Og smaken var å drepe for.

Som ofte skjer så vandret vi rundt i både den nye og den gamle verden. Alle var overrasket over kompleksiteten i vinen, men ingen av oss klarte helt å få tak i hva det var for noe (selv om én av oss påstod at den måtte ha vært laget av chardonnay-druen).

Han som hadde tatt med rosévinen koste seg veldig (som man pleier å gjøre ved slike anledninger), og han måtte smile da han fortalt oss at vinen var La Chablisiennes "les Preuses" - ja, med en liten dæsj rødfarge i.

Franskmennenes kjære VinExpo i Bordeaux har vært nå i sommer. Vi får håpe at de har klart å samle seg for å finne en løsning på rosévinskrisen. I mens så kan jeg tenke meg et par glass men Big House Pink eller Aldo Vajras Rosabella.

Salute!

Vi kom akkurat hjem fra en liten tur til Alto Adige - eller Südtirol som de lokale sier der. Man er i Italia, men det er ikke mye som minner om Italia. Språket er tysk, folkene ser sør-tyske ut, de går i läderhosen og alpehatter, de spiser knödln og schweinfleisch og lager fremragende røde, hvite, rosa og søte viner.

De fleste nordmenn på biltur til Toscana eller Piemonte raser uoppmerksomt igjennom dette flotte området, på motorveien ned fra Brennerpasset. Dere burde stoppe! Unne dere noen dager i "tysk" Italia, hvor dere blir møtt med et hyggelig "Grüss Gott" i butikkene eller vinbaren. Alto Adige er en vakker og stille oase - en bakevje om du vil - med høye fjell og trange daler, små trivelige tyrolerlandsbyer med mye historie. Området eller Regionen som det offisielt heter, kom inn under Italia etter første verdenskrig, som en krigserstatning. Før var det en del av Østerrike og før det igjen en del av kongedømme Bayern. Det er i dag Italias mest autonome region, med eget språk, kultur, og mat.

Når det gjelder vin og vinstiler er Alto Adige, for meg, et av Italias mest spennende områder for tiden. Her er det rivende utvikling og tradisjon hånd i hånd. Regionen var bare for noen få år siden dominert av store, men kvalitetsorienterte, kooperativer, mens det i den senere tid har kommet frem en hel del meget dyktige småskalaprodusenter. Disse lager viner fra bitte små vinmarker som klynger seg fast i bratte fjellsider og som kun kan kultiveres for hånd. Her finner vi de tradisjonelle druesortene lagrein, schiava, traminer/gewürztraminer (denne stammer fra området rundt byen Tramin), riesling, veltliner, weissburgunder(pinot bianco), sauvignon blanc og blauburgunder(pinot nero) samt de mer moderne cabernet sauvignon og merlot(de har dog vært der i over 100 år). De hvite vinene har en frisk, tørr og mineralsk stil med betydelig lagringspotensiale. Det gode kooperativet i Terlan/Terlano har blant annet en Alto Adige Riesling 1985, Chardonnay 1990 og en Weissburgunder 1991 ute nå. Disse er nok blant de beste hvite vinene som blir produsert i Italia. Av de røde typene må jeg nevne lagrein og blauburgunder(pinot nero). Lagrein er en drue som har stort potensial i de rette hender - spesielt i fra Niedrist, Niedermayr, Elena Walch og Terlan. Den er smaksrik, den tåler fatbruk og den lagrer godt. Når det gjelder blauburgunder er det veldig viktig ikke å sammenligne denne med burgundere. Den må vurderes ut fra sitt voksested, klima, produksjonsmåte og med et åpent sinn. Greier dere det, så har dere en fremragende og forførende vin med virkelig finesse, dog noe lettere enn fetterne fra Burgund, men kvalitetsmessig ikke langt etter. Jeg vil særlig nevne produsentene Ignaz Niedrist, Franz Haas og Gottardi når det gjelder topp blauburgunder. Det lages også gode blandingsviner av cabernet sauvignon og merlot i Alto Adige. Disse mener jeg er av de mest vellykkede sådanne i hele Italia. Druene oppnår optimal modning i de solrike fjellsidene og de unngår den litt grønne paprikaaktige aromaen som man ofte finner i tilsvarende viner i andre regioner. Jeg vil særlig nevne mikroprodusenten Peter Dipoli her. Dette er også det eneste stedet jeg har smakt en müller-thurgau av virkelig klasse! Nemlig Tiefenbrunners berømte kultvin "Feldmarschall von Fenner zu Fennberg", fra en vinmark på 1000 meters høyde. Og så må jeg nevne vintypen Kalterer See. Denne er laget av den lokale druetypen schiava, noen ganger også iblandet en liten dose lagrein, og dyrkes langs bredden av den idylliske lille sjøen Kaltern See. Dette er regnet som en rødvin, men ser ut som en mørk rosè. Den skal serveres kald, i store mugger, og nytes i de varme sommermånedene. Kalterer See er fruktig, fersk og syrlig med et tydelig jordbærpreg og er et meget godt alternativ til mange dårlige rosèviner. Prøv versjonen til Kellerei Kaltern - det lokale kooperativet.

I Alto Adige finner også du en mengde hyggelige overnattingssteder til en billig penge. Mat og vin er, sammenlignet med andre steder i Italia, fremdeles meget rimelig. En av de beste restaurantene jeg har vært på i Italia ligger faktisk i Eppan og heter Zur Rose. Her får du mat basert på lokale råvarer servert på en elegant måte. Et annet sted som må nevnes og som er et must, er den lille setera til kokken Franz Mulser - Gostner Schwaige - i Seiser Alm. Det er litt kronglete å komme seg dit, men det er så absolutt verdt strevet. Først må du kjøre inn en liten og bratt dal, så må du ta en 20 minutters taubanetur opp til 1900 meter, deretter må man gå i ca. 40 minutter. Kle deg i godt fritidsantrekk og gode sko! Maten blir produsert på stedet da seteren er i vanlig drift i tillegg til matserveringen. Det lages ost og smør i toppklassen samt pølser av vilt og områdets berømte speck. Kun seks bord inne, noen flere utendørs.

Håper dette bidrar til at flere oppdager dette fantastiske området. Italia er mer enn bare Toscana og Piemonte!

Takk for oppmerksomheten.

Frode

Postet av: Ole Martin Skilleås

"I can't say I get much all that out of professional tasting notes - I certainly can't tell from reading one what the wine tastes like" (Kent Bach i Questions of Taste (ed. Barry Smith), s. 21.

Kent Bach er, som jeg, filosof og vininteressert. Har han rett i det at vi kan lese smaksnotatene (SN) til Tom, Merete og Arne, men ikke bli noe klokere med hensyn til hvordan vinen smaker? Er det poengene - stikk i strid med det alle som bruker dem sier - som sier deg mest om vinen?

Vi kan tenke oss et eksperiment. En anerkjent vinkritiker - som en av de tre nevnte - skriver et smaksnotat av en vin. Et  glass av denne vinen blir så satt sammen med et sett andre viner fra samme område eller type. Deretter blir et kobbel av alminnelige vininteresserte, sånne som meg, sluppet løs på vinene og bedt om å plukke ut den vinen som ble omtalt. Hvor store sjanser har vi?

Små, og ikke bedre enn det man kan vente ut fra en rent statistisk fordeling. Slike eksperiment har man gjennomført (men jeg har ikke referansene her - kan noen hjelpe?), og resultetene er entydige. Smaksnotatenes evne til å hjelpe andre til å skille viner fra hverandre er noe nær null - så hva kommuniserer de?

Prøv dette notatet. Hvilken vin er dette? Ikke bruk søkemotor, og prøv om du kan plassere den på område:

"Deep red. Expressive nose offers black fruits, espresso and musky dark chocolate lifted by an exotic floral component. Juicy, sweet and pliant, with a generosity of texture in the context of the vintage. Has the mid-palate flavor intensity to buffer its tannins and finishes with noteworthy persistence."

Et mulig svar om notatenes funksjon er at de bare fungerer som en begrunnelse for en generell kvalitetsrangering, at det altså forholder seg omvendt av det som står på forsiden av Parkers The Wine Advocate, og at poengene er det som kommuniserer best om vinene. Jeg kan glatt innrømme at til tross for at jeg ofte og med overbevisning rakker ned på det å gi poenger til viner, så bruker jeg dem for å se hvilke viner det er verdt å merke seg og eventuelt lese mer om.

Så hvor mange poeng ville du gitt vinen i smaksnotatet over? 85? 90? 95? Parker selv har visstnok uttalt (har noen referansen?) at grunnlaget for å gi en vin får noen av poengsummene mellom 95 og 100 er "the emotion of the moment". Det er i alle fall et ærlig svar, og umulig for oss som ikke har smakt vinen å ha noen formening om.

Om jeg skal spole fort frem og antyde en konklusjon, så må det være at man kan utvikle en kommunikasjon med vinkritikere man leser gjennom å smake de samme vinene som de omtaler. Over tid kan man danne seg et bilde av hva de prøver å formidle gjennom en slags triangulering (kritikeren, vinen og jeg), og at et slags upresist kommunikasjonsfellesskap kan danne seg. Ikke minst viktig er det å forstå at når en kritiker prøver å beskrive en vin, så er det viktig å vite hvilken evaluativ vekt enkelte termer har.

Best kommunikasjon kan man oppnå gjennom å smake viner med andre, selvsagt. Det er derfor vinklubber som for eksempel Vitis Bergensis er så viktige.

Postet av: Odd Rydland

Vinens verden er full av uutgrunnelige mysterier og merkverdigheter; appelasjonsreglene i Burgund (og andre steder), hvorfor i alle dager valgte tyskerne å klassifisere vin basert på sukkerinnhold i druene, hva betyr korken for vinens utvikling, hvorfor i alle dager selger polet så mye pappvin osv. Mange av dem er nok kun av interesse for oss som har generelle tendenser til grubling og kanaliserer disse gjennom esoteriske interesser og smale hobbyer, som for eksempel vin i dette tilfellet.

Men ikke alle. Av de mer praktiske og matnyttige tingene innen vinfaget som jeg skulle ønske jeg forsto meg bedre på er lufting av vin. Luft er en essensiell del av vinopplevelsen. Ikke bare er det luften som er bærer av de vesentlige duftstoffene i vinen og som derfor er årsaken til den overdrevne slurping og gurgling som inngår i alle parodier på den typiske vinnerd, men luft er også en viktig ingrediens i de prosessene som kan omskape en gjæret og fruktpreget drikk til noe langt mer komplekst og interessant. Noe som igjen er årsaken til at vi utsetter oss for sjansespillet kalt lagring av vin. Og dette er også årsaken til de mange og lange diskusjonene om de ulike korktypenes egenskaper og rolle ved langtidslagring og utvikling av vin. At lufttilgang eller mangel på sådan er av betydning for hva som skjer med vinen over tid er det imidlertid liten uenighet om.

Så hva skjer når vi åpner en flaske vin og utsetter innholdet for kontakt med luft?

Ja, den som visste det. Stort sett er reglene for gamle viner enkle. Ikke luft gamle viner for mye; åpne flaska, server og drikk. Dekanter for å bli kvitt bunnfall om du må. Noen rapporterer om gode erfaringer med å la vinen stå med åpnet kork noen timer (noe som vil eksponere vinen for luft i svært begrenset grad). Er vinen skikkelig gammel så ikke vent for lenge, møtet med luft kan drepe den, og den faller sammen i glasset. I mine ører høres det logisk ut at viner som er godt utviklet gjennom luftkontakt ikke tåler mye mer luftkontakt før de risikerer å bikke over toppen.

Mye vanskeligere er det å forstå det som skjer eller kan skje med unge viner. Mange viner er selvsagt fremstilt for å drikke bra rett fra flaska, men mange lages fortsatt for å utvikle seg gjennom flaskelagring, og det er disse jeg tenker på her. Man skulle intuitivt tro at en vin som er for ung og dermed har vært for lite eksponert for luft skal ha masse luft, dvs dobbeldekantering og lang tid i karaffel. Og av og til er det slik at det som starter som en lukket, tilknappet og lite generøs vin, med luft blomstrer og viser mer av frukten og det potensialet som ligger i vinen. Og det er jo derfor vi åpner disse vinene unge, for å få en anelse om hva vi har kjøpt, for å få en mulig forsmak på fremtidig storhet - eller rett og slett fordi vi er idioter.

Men like ofte (eller i praksis langt oftere) kan det motsatte skje, vinen åpner med fin primærfrukt og man tenker "litt mer luft så den kan utvikle seg litt til...:." - for så å oppleve at den fullstendig lukker seg inn i et skall og nekter å gi fra seg noe som helst. Noe som litt for ofte skjer med for eksempel røde burgundere (dette er en lekse som det er dyrt å lære gitt.....). Røde burgundere er vanskelige, enten drikker man dem relativt kort tid etter at de er flasketappet, eller man risikerer en vin som etter bare noen få minutter i glasset har stengt butikken fullstendig, de må i så fall drikkes med en gang de er kommet i glasset. Alternativet er at de må lagres mange år før man får den i tale igjen, i hver fall i gode årganger. Men burgunderne er ikke alene om å oppføre seg sånn.

Et annet alternativ er at man opplever at en vin som rett fra flaska domineres av litt for sødmefull frukt strammer seg gradvis opp og får ryggrad, mineralitet og struktur. Hvorfor? Og hvorfor kan man oppleve at samme vin i to påfølgende årganger kan oppføre seg ganske forskjellig?

Lagring av vin er et sjansespill, det tror jeg at jeg har nevnt før...... og som nevnt her; drikking av viner som er ment for lagring når de er for unge kan også være et sjansespill. Og jeg må innrømme at det vanskelig å finne noen systematikk i hva som skjer. Livet skal ikke være enkelt.

Verst er det med unge tyske Rieslinger med restsødme, sikkert fordi sødmen overdøver resten av det som foregår i vinen. Drukket unge trenger de veldig lang tid, ofte mange dager med åpnet flaske i kjøleskapet før de (hvis man er heldig) begynner å vise noe som gjennomtrenger sødmen.

Er man heldig opplever man da noe som gradvis utvikler seg fra en relativt ukompleks, sødmefylt fruktdrikk til noe tilsynelatende langt strammere og komplekst med de fine skifer- og mineralske undertonene som kan gjøre tysk riesling til noe uhyre spennende, og hvor den underliggende syren kommer tydeligere fem. Ikke at vinen på noen måte er utviklet og drikkeklar, men man får i hvert fall med tiden et godt inntrykk av potensialet som bor i den. Av alle viner er trolig tysk Riesling med restsødme den vin som det er aller vanskeligst å vurdere rett ut fra flaska, og hvor jeg i minst grad bryr meg om travle vinjournalisters vurderinger.

Noen sier at sannheten ligger i flaska. Ja kanskje det, men det er ikke alltid det er lett å lure den ut!

Postet av: Craig Whitson

Det er bra (selv om det både er litt forvirrende og urovekkende) å se at de amerikanske vinene som kom på pollisten i januar, er blitt såpass godt tatt imot. Det er nesten uhørt at amerikansk vin, med unntak av noen få zinfandel-produsenter, får særlig bra mottakelse i den norske vinpressen.

Ingen andre vinproduserende land i verden (kanskje med unntak av Bulgaria, hvis noen husker dem) er blitt så grundig slaktet - over så lang tid - som USA er blitt her. Enda verre er innstillingen til deler av landets vinkelnermiljø, der viner fra den nye verden blir behandlet som om de nesten er spedalske. Dette vil jeg ikke skylde kun på dem som jobber som vinkelnere. Jeg lurer på hva slags "utdanning" disse folkene egentlig har vært utsatt for.

I tilfelle noen er interessert: På samme måte som italiensk vin ikke smaker fransk (og selvfølgelig ikke skal smake fransk), så er det ikke meningen at en Napa cabernet skal smake Bordeaux, eller at en chardonnay fra Russian River Valley skal smake Burgund. Jeg har alltid trodd at det som er kjekt med vin er at det finnes så mye forskjellig.

Dumme meg.

Og selv om nordamerikansk vin ikke har den lange historien som mange av de europeiske vinområdene, så er det faktisk blitt laget haugevis av gode viner i USA opp gjennom årene.

Ja, jeg har smakt altfor mange amerikanske drittviner: overeiket eller hva det måtte være. Jeg har vært skuffet, og forbannet, og fortvilet nok av ganger. Skuffet over amerikansk vin, men selvfølgelig også over europeisk vin. Men:  Jeg har aldri mistet respekten for de fargerike, døds-seriøse aktørene som det amerikanske vinmiljøet ble bygget opp av.

Man må ikke undervurdere den jobben folk som Robert Mondavi, Paul Draper, Warren Winiarski, Randall Grahm og andre, har gjort. Jeg gir gjerne 100 poeng til hvem som helst som lager gode viner, om vinene er økologiske, biodynamiske, med eller uten Rudolf Steiners velsignelse - what-the-hell-ever. Jeg ønsker kun én ting av en vinprodusent: viner som er fantastiske, og laget etter godsamvittighets-prinsippet. 

Alle vinelskere/vinsamlere (som regel går de to hånd i hånd, men ikke alltid) jakter på de store vinene, og de av oss som ikke har råd, eller tilgang til, ferdig modnede viner kjøper dem unge, putter dem i kjelleren og krysser fingrene. Med suveren forakt for risikoen som ligger i lagring av vin, og uten tanke på at 15 år er laaaaaaang tid.

Alle som har vært vininteresserte i noen år liker å spille spillet "hvis jeg bare hadde visst"..?. Og jada, vi skulle alle gjerne ha kjøpt mer 80-talls Premier Cru Bordeaux for 20 år siden til 10% av dagens priser. Eller aksjer i Microsoft. Eller et oppussingsobjekt på Grunerløkka. So what? Backtrading kalles visst det i meglerbransjen, og de som har slike tendenser bør visstnok finne seg et annet yrke.

Så i jakten på de store kjøpene leser vi årgangstabeller og legger innpå av de store årgangene, rød Burgund 96 og 99, Piemonte, alt av Riesling som det står Grosses på, osv osv, og fryder oss over de gode kjøpene vi har gjort og som skal kompensere for det vi gikk glipp av enten fordi vi var blakke (500 kroner for en Premier Cru Bordeaux var tross alt mye det når barnehageregninger eller studielån skulle betales), eller fordi vi ikke hadde snåsamannens evner.

Den dårlige nyheten er at det funker ikke alltid sånn. Jeg er lei av å glane på mine flasker 96 Angerville og Montille, og på mine 99 Giacosa, Conterno og Rinaldi. Det er moro, av og til, å smake en ung vin og drømme om hva den kan bli til (og jeg har smakt nok moden vin til å kjenne til potensialet), men det var da ikke for å drikke dem umodne vi kjøpte de?

Og som nevnt, selv for de med samlergenet er det kjedelig å glane på dem i lengden. Poenget med en frimerkesamling er ikke å sende brev, men i motsetning til frimerker skal altså viner konsumeres. Dessuten blir kjellere fulle, og tanken på tusen flasker som modnes, kanskje, i løpet av få år er en anelse skremmende. Viner er faktisk til for å drikkes.

Det kan sies mye om off-årganger, eller restaurantårganger som de gjerne litt foraktelig kalles. Og for all del, noen av dem er virkelig off. 2002 i Sør-Rhone for eksempel, som regnet fullstendig bort, eller årganger med betydelige råteproblemer, hvor man virkelig skal stole på produsenten for å gå til innkjøp. Eller en årgang som 2003 som laget alt for mange alt for atypiske viner.

Men like fullt angrer jeg på at jeg ikke har mer Piemonte 98 eller rød Burgund 2000 i kjelleren. Årganger som drikker godt nå har jeg oppdaget når jeg av og til får smake et eksemplar mens jeg glaner på mine perfekte og umodne årganger. Til og med Burgund 97 inneholdt mange flotte viner som drakk herlig dersom man tok til vettet og åpnet dem i tide. Kanskje restaurantene likevel har et poeng?

Og vinproduksjon er fortsatt mye av en kunst. Hvit Burgund 2001 for eksempel, en årgang med tendenser til både botrytis og råte, som nå visstnok skal utvikle seg bra uten de forventede preoksyderingsproblemene fordi mange produsenter i denne årgangen svovlet skikkelig nettopp pga disse sopp- og råteproblemene.

Rød Burgund 96 blir stort. En gang. Kanskje. Men jeg føler meg sikrere på at vinmaking ikke er en eksakt vitenskap. Heller ikke vinjournalistikk.  Og at drikkevennlighet er undervurdert. Jeg ønsker meg noe passe modent å drikke nå. Så får det ikke hjelpe at det bare er en perfekt åtter.

Nå drikker jeg forresten en Burlotto Langhe Freisa 2006, en riktig herlig vin fra en produsent som har temmet Freisas litt grove, rustikke stil på en utmerket måte. Anbefalt! Og drikkeklar nå.

Teit tittel, javel, men noen av leserne kjenner kanskje gudbenådete Dudley Moores kommersielle suksess På jakt etter drømmekvinnen, også kjent som Drømmekvinnen 10. Selve filmen er for lengst forsvunnet i fortidens tåke, men jeg tror han fant henne, til tonene av Ravels Bolero.

Finner vi vinnerder noen gang drømmevinen? Eller ligger hele moroa i jakten? Man kan begynne å lure av og til. Ikke minst fordi hver gang man tror man har funnet perfeksjonen, så begynner jakten igjen. Jeg minnes en krimepisode på NRK jeg så for noen måneder siden. Jeg husker knapt hvem helten var, og plottet er for lengst visket ut av hukommelsen. Men det jeg husker er den kvinnelige hovedrolleinnehaveren. En pen, velskapt dame, behagelig for blikket uten på noen måte å være sensasjonell. Men sånne er det mange av på TV, og det er heller ikke det jeg husker. Det jeg husker er leppene. Et sett grotesk oppblåste, uformelige Botoxmonstrositeter som helt ødela harmonien i ansiktet, og som helt trakk blikket og oppmerksomheten bort fra damens øvrige kvaliteter. Og store deler av plottet ble punktert av gjentatt undring over hva som egentlig foregikk i hodet hennes når hun fant på dette. Men hun ble altså husket. Uten disse leppene hadde hun utvilsomt, som resten av episoden, vært helt blåst fra hukommelsen. Mye av dagens mediavirkelighet dreier seg om å bli husket, uansett hvilke hesligheter som må til for å få det til.

Med alder og forhåpentligvis et snev av visdom begynner jeg å få litt perspektiv på vininteressen og begynner å lure på om ikke mange vinprodusenter opererer etter samme prinsipp. I et nådeløst vinmarked er det viktigste å bli husket. Ikke for nøytral, kjølig eleganse som ikke alltid når opp til en 10er på perfeksjonsskalaen, men som likevel har kvaliteter som sjarm, karakter og en velbalansert personlighet. Ingen har blitt husket for det, i hvert fall ikke innenfor rammen av et kort bekjentskap som kun varer til prøveglasset er tomt. Gud så kjedelig det normale er. Ingen gidder å se på et Big Brother fylt med noenlunde normale mennesker. Det som huskes er det som gir deg en eller annen trøkk i trynet.

Jeg får tidvis noen ahaopplevelser ved vinsmaking. Et eksempel var en "halvblind" smaking våren 2008 under temaet "får vi det vi betaler for"? Med halvblind mener jeg at vinene i flighten var kjent, men hva som var i hvilket glass var det ikke. En av flightene var amerikansk vin, og med min relative ukyndighet på området forbant jeg heller ikke de ulike vinene i flighten med særskilte forventninger. Jeg stilte med blanke ark i likhet med de fleste andre tilstedeværende og hadde ingen forventninger til produsentprestisje eller stil. Og det var liten tvil om hvilke viner i flighten som var dyrest. Sminken og ekstraksjonen stakk igjennom. Samtidig var det heller ingen tvil om hvilke viner jeg likte best og det var vinene som var de minst påkostede og billigst (det var bare en 3-4 viner i flighten). De hadde en renhet og balanse som de mer påkostede manglet. For meg var dette en øyeåpner, og kanskje et uttrykk for at vininteressen har nådd en viss grad av modenhet? Bøllene husker man kansje, men akk så slitsomme de blir i lengden. Å være en dyktig vinmaker dreier seg også om å vite når nok er nok. Man spiller ikke høyere fordi om volumkontrollen er gradert til 11 (Spinal Tap).

Disse tankene dukket opp igjen forleden kveld på en større Piemontesmaking. Og helt spesifikt i en flight med tre enkeltvinmarksBaroloer fra 97-årgangen i regi av Robert Voerzio, for øvrig langt i fra den mest pågående av modernistene (og modernisme i Nebbiolo kan ha sine gode sider også - modernisme betyr langt i fra nødvendigvis eik, ekstraksjon og trøkk i trynet). I slutten av smaksnotatet skrev jeg likevel "disse vinene ville vært bedre om han ikke anstrengte seg så voldsomt". Morsomt nok var også den minst meritterte vinmarken på noen måter den mest interessante vinen. Ikke var vinene forøvrig særlig hjulpet av den litt voldsomme 97-årgangen heller - jeg konstaterer jo at denne årgangen er geniforklart på visse hold, men jeg likte diverse viner fra den klare, kjølige og litt kantete 98-årgangen bedre. 97-erne hadde jevnt over for mye Botox.

Selvsagt finnes det perfekte 10ere; drømmeviner. Viner som klarer å ha mye av alt, uten at det går på bekostning av typisitet, eleganse, personlighet og en velbalansert karakter. Men de er sjeldne, og det går gradvis opp for meg hvor vanskelig dette kan være. Men perfekte 8-ere blir ikke 10-ere ved å blåse opp leppene eller pumpe opp utvalgte elementer. De blir bare dyrere, og underveis mister de balansen og på sett og vis helhetsperspektivet, og etter å ha smakt de, husker du bare leppene. Eller whatever. Give me a perfect 8 any day.

Postet av: Vibeke Dalseg

Har nettopp tilbragt 3 dager i praktfulle Praha, og ble overveldet av Prahas kulturrikdom og vakre bygninger. På så kort tid er det umulig å få med seg alt, så vi reiser gjerne tilbake til denne vakre byen selv om vi ble lurt flere ganger. En lunsjrestaurant krevde oss for cover charge da regningen ble presentert, et annet sted betalte vi 100 korunas, ca 35 NOK, for en pils som skulle kostet under det halve, og maten var dyr og lite spennende. Dette var på helt enkle kroer litt unna turiststrøket. Generelt følte vi at de prøvde lure dumme turister. Godt råd er at bare AAA-taxi er å stole på, og at lommetyver finnes overalt.

Som alltid var vi nysgjerrig på å smake lokale drikkevarer. Tsjekkisk øl er jo berømt, men når det gjelder egenproduserte viner, ble vi advart, også av tsjekkerne selv. Men likevel, vinen skulle testes. Vi ble anbefalt restauranten U Modre Kachnicky (Blue Duckling) i Mala Strana like ved den norske ambassaden. Denne restauranten er kjent for god tsjekkisk mat og vin i tillegg til internasjonale retter. Villsvinretten var ikke imponerende, og vinen som ble servert ventet vi oss selvfølgelig lite av, men her ble vi gledelig overrasket. Prisen derimot var langt høyere enn vi hadde forventet i Tsjekkia.

Vi kan altså anbefale rødvinen Moravino Valtice, Mikulovska, Svatovavrinecke (saint lauren) NOK 217 (675 korunas) for en flaske og hvitvinen Velke Pavlovice, Ch C Andre, Chardonnay NOK 115 (360 korunas) for 2 glass.

En av dagene i Praha var vi i et privat selskap hvor maten kom fra restauranten Kampa Park, som eies av norske Nils Henrik Jebens. Maten var fantastisk, så skal du ha et riktig godt måltid i Praha, så oppsøk en av hans 6 restauranter. Ikke billlig, men både tsjekkere og utlendinger som bor i Praha, anbefalte varmt restaurantene fra hans Kampa Group. Vi smakte ellers en god ungarsk Late Harvest dessertvin produsert av Bujdoso Pinceszet. Forøvrig gikk det i store mengder Bohemia Sekt musserende vin som, når den var kald nok, smakte helt greit. Vi smakte bare Pilsner Urquell som var litt tamt etter vår smak. Det mørke ølet prøvde vi ikke.

Postet av: Vibeke Dalseg

Luis Pato er vel den portugisiske vinmaker som er best kjent utenfor Portugal. Hans viner serveres på prestisjefylte restauranter rundt i verden, noe han med god grunn er mektig stolt av. Området er Bairrada eller regionen Beiras hvor Baga er den vanligste røde druesorten. Denne tanninrike og vanskelige druen har han klart å få de mest elegante viner ut av. I Portugal er hans musserende viner mest kjent, men i Norge har vi heldigvis et par av rødvinene hans på Vinmonopolet. Det er en fest å besøke Luis Pato, så det kan anbefales på det varmeste. Når du er i området så besøk samtidig det snodige slottshotellet Bussaco. Men for all del ikke gå glipp av områdets spesialitet Leitao (helstekt smågris) på en av de lokale restaurantene rundt Anadia og Mealhada, samt deres fristende desserter.

Beiras ligger syd for Porto og strekker seg fra havet til Dao i øst og ned til Estremadura i syd. Det er et svært kalkrikt område og den delen som kalles Bairrada (betyr leire) er altså preget av leire.

Ikke uten grunn kalles Luis Pato for kongen av Baga. Luis Pato arvet vinmarkene etter sin far Joao Pato. Han er en lekende og eksperimenterende vinmaker. Av utdannelse er han kjemiker, og sier selv at dette har gitt ham et analytisk rammeverk. Han ønsker å ta vare på den lokale druen Baga, og målet er å lage en av verdens toppviner fra denne druen. Luis Pato er spesielt stolt av sin ekstremt dyre rødvin Pe Franco, fra upodete Baga-vinstokker, en 2 hektar vinmark plantet for 20 år siden. Myk som fløyel, men likevel kraftfull nok.

http://www.starchefs.com/wine/starvintners/html/luis_pato/index.shtml

Inntil nylig skulle en rødvin være 100% Baga for å få betegnelsen DOC Bairrada. Dette er nå lempet på, men Luis Pato har likevel valgt å bruke betegnelsen Vinho Regional Beiras for sine viner. I Portugal kan altså toppviner ha betegnelsen Vinho Regional, noe som bare forteller at man ikke oppfyller de strenge DOC-reglene for området.

Luis Pato er stolt av sitt navn og av sine døtre. Pato betyr and, og hans 3 døtre har fått hver sin and som symbol på etikettene. Da jeg møtte Luis Pato i Oslo ved lanseringen av Tom Marthinsens bok Vinens Vinnere 2009, fortalte han at nå gledet han seg til and nr 4, i og med at hans datter Filipa Pato venter barn. Filipa er også vinmaker, og får mye oppmerksomhet for sine viner, og i Portugal ble hun sammen med vinmakeren Sandra Tavares fra Chocapalha, Pintas og Vale Dona Maria kåret til årets navn. Filipa Pato er også kjemiker av utdannelse, og som sin far er hun også eksperimenterende, men går sine egne veier. Hun kaller derfor noen av sine viner Ensaios, som betyr øvelse. For få år siden var en av hennes viner på Vinmonopolet, og forhåpentlig finner vi dem der igjen.

Når det gjelder hvite viner er Bical den dominerende druesorten i dette området.

Jancis Robinson er tydeligvis imponert over Portugals hvite viner. Les hva hun skriver om Filipa Patos hvitvin Arinto Bica, FP 2007 (Beiras) (wine of the week 19.8.08): 

http://www.jancisrobinson.com/articles/20080813.html

Jancis Robinson, mai 2008 ? Portugal?s huge distinctive whites

http://www.filipapato.net/article.php?id=jr20080506&PHPSESSID=518403115d9857326cc3431804a80f5b

Ønsker å dele noe jeg hørte på radioen i går. Noe radioteateret kaller for "russisk kvartett", basert på tekster av Anton Tsjekov. Det første avsnittet er det mest vin mat relevante, men jeg ble nå underholdt hele veien igjennom. Lyden laster du ned her. Og her kan du lese mer.

Lykke til. Pe.

Postet av: Odd Rydland

Jeg har hatt et par veldig hyggelige matopplevelser på de vanligvis så utskjelte norske turisthotellene i høst. Hotellene får være anonyme av ulik årsaker. Men opplevelsene, særlig den ene, får meg imidlertid til å reflektere over hvor mye arbeid det gjenstår før vi har en noenlunde almen vinkultur og dannelse i dette landet. For hotellet - som ligger i en liten Vestlandsbygd - hadde åpenbart gjort seg ekstremt flid med menyen. Matkulturen var det ingen ting i veien med.

Både begge dagers lunsj, og den første dagens middag, var usedvanlig bra, og stort sett på nivå med det beste man kan få i Bergen på en god dag (så får andre mene noe om hvor stort et kompliment dette er). Meget vellykkede kombinasjoner med en viss originalitet, tindrende rene smaker og fine råvarer, og flott anretning. Mer enn godt nok i den aktuelle settingen, milevis over hva jeg hadde ventet, og flott nok til at det frister å legge flere overnattinger der - og til at jeg tenker tanken på om det kan passe med et overnattingsbesøk igjen. Og det er det sjeldent jeg gjør etter hotellmiddager.

Men så var det vinkartet da. Jeg hadde sett vinkartet på forhånd, og fått hotellet til å gjøre noen hasteinnkjøp som hjalp, men vinkartet var av den typen som sørget for at forventningene til maten var av typen ferdigskrelte poteter og saus fra pose, så overraskelsen på maten var desto større.

Men tilbake til vinkartet, i den grad det i lot seg dechiffrere da. 11 røde og 7 hvite, bare en med årgangsbenevnelse, og en tilfeldig opplisting av produsentnavn i det ene tilfelle, appellasjonsnavn i det neste, druemiks i det tredje, osv.

2 franske rødviner, begge billige Bordeauxslott (en stor fordel med Bordeaux er at det for vinnovisen alltid er naturlig å begynne med navnet på eiendommen, og ikke navn på cuvee eller drue) var alt fra det landets rødviner. 3 Valpolicellaer og 2 Montepulcianoer (Nobile og Rosso), samt en Negroamaro, var utvalget fra Italia og la beslag på ytterligere 6 av de 11 rødvinsplassene. For sikkerhets skyld var en av de en Amarone på magnum.

Noen av disse vinene er sikkert bra, men med plass til 11 rødviner på menyen, hvorfor må tre av de være Valpolicella (i stedet for for eksempel en Valpolicella, en Barbera og en Nebbiolo de Langhe for bare å tenke på tre viner som ville kunne dekke et bra spekter av matretter)? Og flere rødviner fra Valpolicella enn fra hele Frankrike?

I tillegg 3 spanjoler, ingen av de fra meriterte områder og lokale druer - fra de oppgitte cuveenavnene (og det var all informasjon som fantes på kartet) har jeg klart å identifisere de i ettertid, og de er alle 3 viner som består av ulike mikser av Syrah, Cabernet og Merlot.  Og ingen av de fra klassiske, spanske appellasjonene. Og dermed var rødvinslisten ferdiganalysert.

På hvitvinssiden ikke en eneste Riesling, derimot Jacobs Creek Chardonnay. Og av alle ting en Klevener de Heiligenstein, uten nærmere angivelse. Jeg turte ikke spørre, og maten var for god til at jeg orket å bruke tid på det. Men dere har tatt poenget.

Meningen er ikke å analysere vinkartet detaljert, men dere må nesten få noen detaljer for å forstå hvor svakt det var. Praktisk talt hvilken som helst person som bruker 10 minutter på å lese dagsavisenes vinspalter pr uke vil klare å sette sammen et dramatisk bedre vinkart. Og med litt hjelp fra importør eller fra et polutsalg (i hvert fall fra mange av de) er det mulig å lage en miks av viner som representerer litt stilistisk renhet og litt bredde i smaksopplevelser som gjør at de representerer et stilspekter som kan matche et spekter av smaksmessige balanser og retter.

Hva gjør importørene for jobb som selger slike porteføljer inn til hjelpeløse hoteller? Hvorfor Syrah fra Catalonia? Hadde vi bedt kokken importere sin torsk fra La Mancha hadde han trolig trodd vi var moden for innleggelse.

Så hvorfor gjør et hotell som åpenbart er opptatt av mat, og gjestenes opplevelse knyttet til måltidene, dette? At man ikke kan, er en ting. Men at man åpenbart ikke forstår at man ikke har kompetanse, er noe helt annet. Hadde man innsett at vin er viktig og innsett sin bunnløse mangel på vinkompetanse er det ikke umulig med et minimum av innsats å gjøre det dramatisk mye bedre enn dette. Eller har man ikke skjønt at drikken til maten er en del av hele måltidet og opplevelsen? Menyen sladrer om at det står intelligente mennesker bak. Så hvorfor?

Postet av: Peter Raugland
 
Alsace var min første vin region. Du vet; det området i Frankrike vi skal vite alt om. Navna på druene, deres karakter, terroir uttrykk og what not. Appellation reguleringer og ikke minst navnet på regionens fanebærer. I mitt tilfelle Olivier Humbrecht. Da jeg først leste om han var jeg i utgangspunktet uenig i hvordan han drev sin produksjon. Jeg tenkte dette: Hvorfor lager du ikke tørrere hvitviner? Knastørr og syrerik hvitvin på riesling, er det for mye forlangt? Hvorfor tillater du restsukker, malolaktisk gjæring og hvorfor filtrerer du ikke vinen?  Jeg kunne ikke forstå hvorfor denne vinen var Alsace mest ettertraktede.

Jeg lever i en tilværelse hvor gode bøker om dyr vin er billigst. Det var derfor gjennom teksten jeg hadde mitt første møte med den søte hvitvin. Skribentene skrev om Selection de Grains nobles, vendage tardive ble også nevnt, Rangen og Gewurztraminer.  Men som alt annet som må fra teksten via øyet og frem til hjernen, så tar det tid før det oppfattes av kroppens begjær center. Ordene grand cru, SGN, Gewurztraminer, Rangen klarer aldri helt å mobilisere en fysisk higen. Det er heller skribentens artikulering av sitt møte med vinen som pirrer. Ikke alle skribenter pirrer meg, men de få som klarer det, er de som distanserer seg fra det omgitte ? for heller å fokuserer på det som ble gitt. For det å drikke handler om forholdet mellom glassets budskap og munnens reaksjon. Skribentens begjær for noe elsket, forholdet til vinen, nærheten dem i mellom, handlingens utfall.  Lærde skribenter glemmer nok ofte dette. Analysens tendens er at den er følelseløs.

Personlig mener jeg at vin skal nytes alene om natten, eller opp mot en vegg om dagen.  Den skal nytes og behandles etter ens humør. Jeg behøver da ikke å fortelle noen om hvordan vinen min er? Jeg vil ikke høre at mine venner har drukket av min vin før meg. Og har dem, vil jeg ikke høre deres dom over den. Jeg vil heller ikke dele vinen med andre rundt et bord, drikke av samme flaske. Å se en god venn tylle i seg elsket vin uten å ofre den en tanke, annet enn begjæret for dens evne til å beruse.

Derimot har jeg ingenting i mot at andre deler sine erfaringer. Øser av sitt bryst. Bryske med sine fjær. Autobiografens fortelling om erobringen står alltid høyt i kurs hos oss som aldri erobrer. Vi har aldri vært på den spanske landsbygd for å smake deres viner, unge som gamle, dype og kraftige som høye og smale ? spyttet, dømet, gitt poeng, skrevet stikkord, bokført eller glemt. ?Kanskje litt stor nese, et deilig mørkt rubinrødt skjær i fargen, smal slank og sprek kropp, kraftig og fyldig ende. Long legs. Trekk for syrlighet og utemmet livlighet. Kan drikkes nå og om fem år, 89 poeng.? Slike tastenotes kan fylle mine fem minutter med ensomhet. Har jeg derimot en hel kveld alene så duger ikke dette. Da må andre skribenter på banen, de som vet hva jeg vil lese, de som deler min fetisj.

Det å oppdage at en er en søtvin fetisjist uten å ha smakt søtvin vil nok for noen fremstå som litt søkt. Men her kommer analysen til sin rett. Hva ønsker jeg egentlig av vinen? Hvilken følelse vil jeg at vinen skal skape i min munn? I lang tid ropte mitt begjær på en stor våt stein, umodne grønne epler, litt citrus og kanskje litt nyslått gress ? og et skarpt barberblad. Men ønsker jeg egentlig det? Det jeg ønsker er en vin som kan skjemme meg bort, en vin med kaskader av moden frukt, deilig varm mineralitet, aromaer av søtt krydder, litt floralitet, tilstedeværelse mens den langsomt og forsiktig avgir sin smak, klamrer seg til min tung og ganske så forsiktig nevner at den elsker meg. Det jeg ønsker er en vin som er for tykk til å kunne få plass i en alsacisk flaske.

Hvorfor higet jeg etter den stramme, bitre, syrlige, umodne, kvisete, bråkete, smale, slanke, tørre vinen? Når det jeg ønsker er den litt lavere, litt mer fyldigere, den blidere, den feite, den svette, klissene,  søte vinen? Vinen som gir meg det jeg egentlig vil føle.        Jo det er vemodig å allerede ha funnet min kjærlighet, den vinen jeg vil nyte alene om natten. Den vinen jeg vil utforske, den vinen jeg vil kjenne gjennom hver eneste årgang, den vinen jeg vil se utvikle seg over tid, den vinen jeg vil elske, ogsåvidre.

Skribentenes uforståelig fasinasjon for det søte fikk til slutt kontakt med mitt kroppslige begjær, takket være min fasinasjon for den tørre og syrlige aslaciske hvitvin. I disse bøkene står det skrevet om Tokay Pinot Gris. En drue det lages fabelaktig søtvin på. Men som ikke skal forveksles med den søte vinen Tokaji fra Ungarn. Mitt begjær sto så for resten.

Produsentene som lager søt vin har i grunnen det samme utgangspunktet som de menneskene som lager tørr vin. Men det er noe med de som lager søt vin som sjarmerer meg. Hva de gjennomgår for min skyld. For at min munn skal kunne oppleve velbehag og føle seg kjemmet bort. Bare i druehøsten alene strekker det seg et bånd av kjærlighet, fra plukkerens selektive never ? frem til min selektive tunge. Et nødvendig og tilstrekkelig bånd av kjærlighet. Disse menneskene ønsker jeg å møte, disse menneskene vil jeg snakke med, jeg tror vi har mye til felles.     

Postet av: Peter Raugland

Endelig. Ferdig! Jeg er vel neppe alene om å ha krysset ut punkter på lista frem mot jul? Min liste er nå utkrysset. Jeg er hjemme og belønningen er satt frem, mors julesnacks kunne aldri hamle opp med det jeg nå er på nippet til å putte i min kropp. En snickers og en flaske chilensk cabernet sauvignon kjøpt for en halvtresser på netto. Disse uatskillige brødre skal nå i min mage, i mitt blod og i mitt hode. Denne kombinasjonen av mat og vin er i mine øyne perfekt. Nå! Hva slags junk-de-lux kombinasjon tyr du til når din kropp skal behandles på en spesiell måte?

God jul. Pe.