Copenhagen shortlist!

Skrevet av: Peter Raugland


Denne kvelden bød Nils på Sancerre Rouge.


Villa Vino
Mikkel Bryggersgade 11 (+45  33 32 17 33 / mail@villavino.dk /www.villavino.dk)  Åpent 1400 ? 2200 / 1200 ? 2400  



København er the shit! Og det er det mange mange grunner til. Jeg regner med at mange av dere kommer til å trekke nedover til Kbh i løpet av våren og sommeren, for å drikke noen bajere i Nyhavn, besøke operaen eller handle litt klær, hva vet jeg. Pointet er at uavhenging av hvorfor du drar dit, så er du vel fortsatt avhengig av et godt glass vin? Ønsker du å drikke litt vino uten å måtte ta til Le Sommelier, men for alt i verden ikke kan utstå tanken om Streckers, så finnes det noen riktig gode alternativer for deg. Jeg vil på det sterkeste anbefale at du prøver Villa Vino.

 

Hvorfor det? Det er mitt absolutte favorittsted i Kbh, og utgangspunkt for en god aften. Nils er sjef, men i hans fravær er det enten Charlotte eller Christian som sjefer. Villa Vino er primært en vinbar med bar-bestilling og bar-servering, men du burde også benytte muligheten til å bestille noen tallerkner med ost eller charcouteri, eller kanskje en sandwich. Når det kommer til vinutvalget så spenner prisene fra 40 til 95 for glasset, for en flaske ganger du med fire?ish. En stor tallerken, fem pieces, + brød koster 150, du får deilige bresaola med tilbehør for 100, sandwicher for det halve og foie gras er tilgjengelig. Vinkartet er nylig forandret for å tilfredstille de sommerlige behov, det betyr mer hvit og mer rose enn vinterens blodrøde vinkart, men det dukker jo også opp noen nye røde, for eksempel fra Libanon. Mye nytt av rødt og hvitt, men noen klassikere består, for eksempel  Yarden Chardonnay fra Golanhøyden, Stroncoli Supertoscaner på Sangiovese, Cab og Merlot og 7 Deadly Zins fra Lodi i California.

 

Det er alltid hyggelig å være på Villa Vino, servicen er så god den kan bli og det spilles alltid av et jazzet soundtrack. Ølet er fra Gourmet Bryggeriet, peanuts eller oliven er obligatorisk og gratis ved kjøp av et glass vin eller øl.

Lykke til!

Malbeck 

Istedgade 61 1650 København V (+45 33 31 19 70 / info@malbeck.dk / www.malbeck.dk / På Facebook) Åpent 1600 ? 2400 / 1600 ? 0200.

  

Litt lenger vest i København, i Istedgade på Vesterbro, finner du Malbeck. Københavns første vinbar. Stedet er urbant og hipt, men med massevis av liv og deilig vin. Stilen er et resultat av at innehaverne er som de er, og heldigvis, fordi er er det rått. Det fungerer veldig godt. Da jeg sist var innom ønsket jeg kraftig rødvin og ble tilbudt å smake en vin på malbeck, en på sangiovese og en på cab, merlot og cabfranc. Jeg syntes av en eller annen grunn at det er litt sexy med Sangiovese som ikke er italiensk. Det er i mine øyne en drue som godt kan vokse og lage deilig vin utenfor Toscana, men allikevel er det bare de vinbøndene som har litt hår på tærne som dyrker den andre steder. Jeg liker at de gir litt faen oppe ved Mendoza, at selv der i Malbeckland, ryddes det noen hektar for Sangiovese.

 

En sitter med sine glass, venner og antipasti på en trapp som går langs hele veggen, den er designet for hygge, intimitet og plassutnyttelse. Her er det nok av plass, nok av vin, nok av musikk og nok av god stemning. Personalet er hyggelig og behjelpelig. Vinkart på web, men det er bare å møte opp, du blir ikke skuffet!

   



David Risley Gallery
 

Bredegade 65a og 18, 1260 København K (+45 26 16 36 71 / 
info@davidrisleygallery.com  www.davidrisleygallery.com ) Åpent 1200 ? 1800 / 1100 ? 1500. 
 


For litt siden fikk jeg høre om David Risley Gallery. Det befinner seg to steder på Bredegade, nr 18 og nr65a. De har nylig hatt en utstilling som het ?Dear?..? New Danish Painting. David Risley har selv vært kurator på eget galleri i London, men flyttet til København for å lage litt furore. Galleriet skal gi litt beng i den konvensjonelle Bredegade metode, og det ble bastant vist ved ?Dear?.? Utstilling, hvor han lot kunstnerne selv gjøre arbeidet med å velge hverandre anonymt ut. Resultatet var en utstilling uten et overordnet tema, utstillingen ble veldig godt mottatt av folket, og hvem vet, kanskje henger den der ennå? Galleriet burde i alle fall sjekkes ut om du er av dem som digger rå løk på pølsa!

     

Lars Peder Bekk om mikrobrygging og bondesprit.

Opprettet av: Peter Raugland

Apner for bondesprit.


"Brekk vil gi små norske alkoholprodusenter mulighet til å tjene penger på å selge og servere egenproduserte varer, utenom Vinmonopolet. "

Dette er kanskje den eneste fremgangsmåten når det handler om å skape alkoholkultur i Norge?

Eastern discovery, Western recovery.

Postet av: Peter Raugland



 

De siste fire månedene har jeg reist gjennom Østen, Sibir og det fjerne Østrussland. Det har vært en reise rik på opplevelser, mennesker, natur og utfordringer, men utrolig fattig på vin. Jo, jeg har drukket Georgisk vin i Kazhakstan og den var god nok den, og drukket vin fra Xin Jiang-regionen i Kina, og ikke å forglemme бабушкаs eplevin, men det har ikke vært vin som har vært annet en god fordi den ble drukket i et godt selskap, det var aldri vin som var god da den ble drukket alene. Det var ingen vin, god i seg selv. Så behovet for et riktig godt glass vin har hele tiden ligget og ulmet i lysten min, men det har ikke riktig gitt utslag på bunnlinja før nå. Nå var det faktisk begynt å bli litt kritisk, og jeg var litt i tvil om mitt forhold til vin kunne reddes. Det var på tide med litt vino 30-2. Jeg la meg selv inn i Berlin. Hvorfor burde være opplagt.

Til min frokost åpnet jeg en flaske fra Bovier et fils, det var en 2007 Chablis 1 Cru som jeg hadde kjøpt i et supermarked. Resultatet?  Jo, det var mildt sagt veldig skuffende. Alt for mye smak av alkohol, og alt for lite smak av Chablis.  Usikker på om det var vinen eller meg det var noe galt med tuslet jeg nedover mot Alexanderplatz, tok 1ern opp mot Uranienborgstrasse og hoppet av. To grunner. Don McCullin på C|O og håpet om et godt og deilig glass vin. Vinbaren rett rundt hjørnet ga meg et glass pinot-g, som igjen ga meg mer eller mindre, kanskje heller mindre, enn hva jeg håpet. Vinbaren var virkelig ikke min stil, alt for eco, grønn og veggis. Godt utvalg av ost og pølse dog. Med andre ord et jævlig sted.

Jeg ble skuffet, men tenkte at det må være noe for meg og der ute. Berlin er stort, de må ha en god vinbar. Derfor droppet jeg innom nabocafen for litt kaffe, traff veldig tilfeldig noen norske venninner. De trengte en pause etter at de, også, hadde sett Dons uttrykksfulle bilder. Jeg tenkte at verden er liten, og at uttrykksfulle bilder er lette å se på. En taxitur senere står jeg utenfor Cafe Brel og krysser fingrene for et ledig bord. Perfekt, kun to bordsettinger og meg, og en servitør på delings. For en servitør hun er! Champagne fra Lebrun De Neuville, og vi har puls, men kan livet reddes? Eller er skadene for store? Senere kom hun med min roastbeef, råstektpotet, dressing og rakkett salat (?), middag. Deretter kom hun med et stort glass! og en flaske fra Köeningschaffhausen, 2006 Spätburgunder fra Baden. Hun trekker, lukter, skjenker. Jeg smiler fra øre til øre, endelig har jeg det godt, nå må det bare bli bedre. Jeg nyter, betaler og går. Taxi!

Taxisjåføren John sier selv han er mannen, og imponert over mine sibirhistorier tilføyer han at det ikke finnes den ting han ikke kan ordne for meg i Berlin. "You know Peter, Berlin is big, you can go and get yourself lost here. You can do anything, nobody will know it.". "Sounds good John, Il call you later." Deretter står jeg utenfor Gugelhof, stedet jeg hadde knyttet store forventninger til. De var selvfølgelig fullbokede, men siden de første gjesten kun nylig hadde begynt å komme betød det at jeg kunne bruke et av de ledige bordene, om jeg var fleksibel. Og det var jeg jo. De beklaget seg virkelig og ga meg et ekstra glass med Spätburgunder, litt brød og dip. Det gledet meg. Men ganske så snart betalte jeg og fikk meg en taxi, jeg var ikke skuffa for jeg hadde andre planer; Rutz.

For et sted, Rutz altså. Dette stedet er så meg! Og det frydet jeg meg over mens jeg arbeidet meg gjennom vinkartet på jakt etter kveldens punktum. La meg først beskrive stedet, så vinkartet. Rutz er, uten å egentlig være det, men er det allikevel, presset inn på et relativt lite grunnplan. Så det er trangt. Men det er et godt disponert grunnplan, som utnytter den plassen de har på en gavnende måte. Det er tatt hensyn til x, y og z. Her er det  takhøyde og romdybde, og det liker jeg godt. Planløsning og rom, stil og følelse. Det er god balanse, det er åpent og intimt, ambisiøst, men ikke pretensiøst. Rommet virker veldig rolig, selvom det ikke er tvil om flyktighet i interiørets elementer. En kan jo om en vil, (og det vil en vel?) la seg føle at disse elementene på et annet tidspunkt sto mye nærmere hverandre, men at de nå for alvor er på vei  vekk fra det opprinnelige sentrum.  Ut mot rommets ytterpunkt, om dere skjønner hva jeg mener?  Den store gjentagelsen er droppet, med unntak for tomme tyskvinsflasker. Her blir det gjentatt, og selv om de er tomme, så er de fulle av følgende budskap: "Her på Rutz, har vi tyskvin, og det har vi i mengder." Vinkartet bekrefter dette budskapet. Det er ytterst logisk, kronologisk, pedagogisk, geografisk og ikke minst flott! Jeg bruker tid på det, utforsker det og blar litt frem og tilbake for å måle en vin opp mot en annen. 2007 eller kanskje en fra 92? Søt eller tørr. Det er krig i lysten, konflikt i samvittigheten, og depresjon i lommeboka.  Jeg'et må derfor være særdeles diplomatisk ovenfor partene. Til  slutt ble det Riesling (daah) fra Crusius-Rotenfels,  spätlese 2007. Ikke et valg tatt fullstendig på egenhånd, for etter at min tjener fikk vite hva jeg basicly hadde behov for, fortalte hun meg at "heldigvis har vi mye å tilby deg, så vinen din vil komme, men til slutt avhenger ditt valg av dine preferanser, men her er uansett mine tre favoritter." "Gi meg den du syntes er tyskest", sa jeg. Og med det lot jeg henne få uttrykke sitt forhold til Tyskland ovenfor meg, for hva er egentlig tyskest av tyskt på en tysk vinbar med et fantastisk utvalg med vin? Hun kom tilbake med en flaske vin som var eksepsjonellt god for å være hva den er, en 07 Riesling fra Mosel, som pliktoppfyllende oppfyller sin plikt ovenfor min tunge. Tungas kommunikasjon med hjernen, hjernens kommunikasjon med kroppen, kroppens kommunikasjon med sinnet, sjelen og jeg'et er i dette øyeblikk klar; "du har det godt nå Peter, nå har du fått ditt glass vin." Og siden det var Berlin, og jeg kunne gjøre som jeg ville, ja så kom det glass på glass på glass. "John jeg vil hjem!" Hjem kom jeg.


Rutzs Vinkart

Pe.

Champagne og bobler

Postet av: Ole Martin Skilleås

Vitenskapen går ubønnhørlig framover. I tirsdagens PNAS (For de uinnvidde: Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America) publiserte en gruppe forskere ledet av Gérard Liger-Belair en artikkel der de viste at boblene i champagne har et annet kjemisk avtrykk enn selve væsken. De fleste har vel fått med seg at boblene er noe mer enn bare fysiologisk støy, men nå er det endelig bevist. Aerosolene i boblene er rene smaksbombene, for de har hundrevis av komponenter som er unike for seg. Det betyr at når boblene i champagnen forsvinner, som ved aldring, vil den smake annerledes - ikke bare på grunn av aldringen, men også fordi at boblene forsvinner.

Flere titall av disse komponentene har de klart å identifisere som aromatiske, eller forløpere til aromatiske, komponenter. Aerosolene bidrar altså til å gi boblende og stille champagne ulik smaksprofil. At champagnen bruser er altså ikke noe over eller i tillegg til en vin "som ligger under", men en vesentlig del av vinens identitet og smaksmessige profil. For vinsmakere betyr det at vi må ta bedre vare på boblene, og kanskje se oss om etter champagneglass med en ru bunn?

For champagneinteresserte er det også verdt å merke seg at Michael Edwards har utkommet med en ny bok om Champagne - en del i World of Fine Wines nye serie. Jeg har tidligere omtalt de to første utgivelsene, inklusive Champagneboken, her.

1707 Wine Bar Fortnum & Mason, London

Av Trond Bjørndal

1707 2nd entrance view

1707 Wine Bar  Fortnum & Mason, London

Ærverdige Fortnum & Mason i London, etablert i 1707, er som ein institusjon å rekne.  Varehuset representerer det beste av det som er engelsk med omsyn til kvalitet og service.  Når ein kjem inn i varehuset, på Piccadilly midt i sentrum av London, er det som å kome inn i ei anna tid med mannlege ekspeditørar kledd i sjakett.  Likefullt - sjølv om varehuset er tradisjonsrikt, stettar det og dagens krav.  Det særmerkte bygget er i ein kremaktig grønfarge som mange faktisk kallar Fortnums grøn. 

 Sjølv om Fortnums er eit varehus, er matvareavdelinga mest kjent.  Utvalet av te, inkludert frå enkeltmarker høgt oppe i Himalaya, vert ikkje overgått nokon stad.  Matkorger ("hampers") er og tradisjonsrike.  Det vert sagt at Kong Olav, under si årlege vitjing til London på haustparten, var innom Fortnums for å tinge matkorger i julepresang til sine engelske vener. 

Ferksvareavdelinga ligg i underetasjen.  Her finn ein og vinavdelinga med eit usedvanleg rikt utval av vin.  I den seinare tid har eg personleg kjøpt m.a. Dauvissat, Vilmart, Selosse og Armand Rousseau til konkurransedyktige prisar.  1707 Wine Bar har inngang direkte frå vinavdelinga.  Her kan ein ta eit enkelt måltid eller sitje i baren og prøve ut ein eller fleire vinar. Til lunsj vert det servert enkle rettar, der råvarene kjem frå matavdelinga ved sida av.  Nyleg hadde eg svinepai med cheddar ost, sylteagurk og salat, sett saman i ein fin balanse, til pris £ 17.  Eit utval av nybakte brød frå eige bakeri var velsmakande.  For den som vil ha noko spesielt, er det mogeleg å få både kaviar og gåselever. 

Etter kl 17 er det underhaldning ved ein gitarist og ein tapasbasert meny vert servert.  Ein finn ulike slag gravlaks og røykelaks, artisjokkhjarte, sopp, kokt skinke, San Daniele skinke med meir, alt av beste kvalitet.  Pris er £ 5 per rett eller £ 15 for fire rettar.  Sjølv om porsjonane er små, var fire smårettar eit tilstrekkeleg måltid.

Det som kanskje er mest tiltalande, er likevel utvalet av vin med meir enn 1000 variantar på kartet.  Prissetjinga er enkel og grei, nemleg butikkpris pluss £ 10.  Ein kan nyte alt frå Fortnum sitt gode utval av eigne merke til Lafite, Mouton, Screaming Eagle og mykje meir.  Prisane spenner såleis frå under 20 til fleire tusen pund per flaske.  Her er med andre ord tilbod for einkvar smak og ei kvar lommebok. For den som vil smake ulike vinar, er det mange tilbod av kombinasjonar av tre ulike vinar (flights).  Døme inkluderer kvit burgunder, med eit glas kvar frå Louis Michel, Verget og Vincent Girardin til £ 15,75, medan tre ulike glas Niepoort Duoro kjem på £ 13,50

For den som set pris på musserande vin, er det månadlege champagnetilbodet særleg gunstig.  No i august har eg kunne nyte Tattinger NV til £ 31,45 pund og 2002 Tattinger til £ 41,65 pund.  Av desse var årgangsvinen mykje meir velbalansert og faktisk drikkeklar, til trass for unger alder,  og absolutt verdt ein hundrelapp ekstra.

Det kan og nemnast at Fortnums har tre andre restaurantar, til dels med ulike konsept.  Alle har tilbod om vin frå vinavdelinga til butikkpris pluss £ 10.  I St. James?s restaurant vert det servert ettermiddagste, på engelsk vis, med smørbrød, scones, kaker og meir til.  Dette er noko einkvar må få med seg ein gong.  Prisen er berre vel det halve at det ein betalar for ettermiddagste på Ritz. For meg personleg er 1707 Wine Bar ein stad eg oppsøkjer i sentrum av London for å få eit måltid som er laga av framifrå råvarer, akkompagnert av god og spanande vin til hyggelege prisar.    lower ground floor food hall

 

Luft og vin

Postet av: Ole Martin Skilleås

Overskriften kunne kanskje vært fulgt opp med: "trenger man noe mer?" - men det er ikke vinens velsignelser jeg ønsker å drøfte, men heller luftens forbannelser og velsignelser i kombinasjon med vin.

I Wines and Vines skriver Jamie Goode, biologen og vinentusiasten bak nettstedet Wine Anorak, om nyere forskning på oxygenets innvirkning på vinens utvikling. Artikkelen anbefales for alle som er nysgjerrige på hvordan vin utvikler seg på flaske, og ikke minst om hvordan man kan få vitenskaplig etterprøvbare resultater. Man har utviklet avanserte men ganske rimelige måleinstrumenter som kan formidle data om oxygeninnholdet i vinen mens flasken er lukket. Dette er godt nytt - særlig for oss som på sikt gjerne vil kjøpe hvite burgundere igjen uten begrunnet frykt for å sitte igjen med en væske som ser ut som øl og lukter som Calvados etter kort tid.

Problemet med prematurt oxiderte viner har kommet i tillegg til det gamle og velkjente problemet med korkede viner. Tradisjonelt har jo viner vært ganske robuste, og man har tappet med gravitasjon og klasket inn en kork - og det har gått bra. Rent bortsett fra en 5-10% korkede viner, da.

Skrukorker har i de senere årene framstått som løsningen på kork-problemet, etter at pastkorkene hadde vist seg ubrukelige på viner som ikke ble drukket relativt kjapt. Men hva skjer med viner man lagrer under skrukork? Vil ikke de små mengdene med luft som kommer gjennom korken være med på å utvikle vinen positivt? Selv om vi slipper korket vin, vil ikke et slikt effektivt stengsel som en skrukork bare gi viner som er "screwed"? Oxidering er ille, men er ikke reduksjon - med stink av gummi og annet fælt - like ille? For min del har jeg ennå ikke våget å kjøpe viner med skrukork for lagring.

"Det er betydelig flaskevariasjon på denne vinen" - er et velkjent utsagn blant oss vinentusiaster ("entusiast" høres litt bedre ut enn "nerd", selv om jeg vedkjenner meg også det siste i et intervju med Morgenbladet i sommer). Forskningen Jamie viser til har avdekket betydelig og overraskende variasjon i oxygennivået i "samme vin" tappet på samme tapperi. Dette er mer enn nok til å forklare hvorfor "samme vin", flasker fra samme kasse, er både helt fine og totalt oxidert. Samme tapplinje viser variasjoner fra 1-13 ppm (parts per million), men medianen er 2,5.

For min egen del har jeg også en utviklet skepsis til "lavsvovel-produsenter". SO2 beskytter mot oxidering på langsikt, men gjør at vinen smaker mindre friskt på kort sikt. Jeg drikker gjerne slike viner nå, men gjemmer dem ikke unna i kjelleren. En gang i fremtiden vil man kanskje ha mer kunnskap om hvordan man får akkurat ønsket mengde oxygen i vinen fra tapperiet via lagringen i kjelleren hjemme - men inntil videre føler jeg meg tryggere med tradisjonell vinproduksjon.

Er det forresten tilfeldig at Raveneau ikke har hatt problemer med oxidering? Flaskene herfra har jo et godt lag med voks på toppen av flasken.

Bacalhoa Vinhos de Portugal

Postet av: Vibeke Dalseg

Bacalhoa Vinhos de Portugal er en betydelig vinprodusent i Portugal. Blant de største er også Caves Alianca, Jose Maria da Fonseca, Quinta de Aveleda, Sogrape, Finagra og Messias. Selv om jeg har nær kontakt med Bacalhoa er det vanskelig å følge med på alt som skjer der. Som mange vet eies Bacalhoa nå av Joe Berardo som er en av Portugals mest velstående personer. 

Han er kjent verden over for sin imponerende kunstsamling både på Portugals fastland og på Madeira (Monte Palace Museum og Monte Palace Tropical Garden). Deler av kunstsamlingen kan også sees i Azeitao, på Quinta dos Loridos i Bombarral, i Berardo Museum of Modern Art som er en del av Centro Cultral Belem i Lisboa og i Sintra Museum of Modern Art.

 

Joe Berardo har også blitt en dominerende vinaktør i Portugal, ettersom han ikke lenger bare eier Bacalhoa Vinhos de Portugal. Han har også overtatt Quinta do Carmo, eier Caves Alianca og dessuten 33% av Sogrape. På Madeira har han deler av Henriques and Henriques. 

Berardo har også interesser i Canada der han eier 50% av Colio og i Australia hvor han er majoritetseier i vinprodusenten Cumulus.

http://www.berardocollection.com/?ToplevelID=31&lang=en 

 

Neste gang du er i Lisboa bør du ta den korte turen til Bombarral som ligger like nord for Lisboa og veldig nær det kjente turistmålet Obidos. Her er eiendommen Quinta dos Loridos hvor du kan se produksjon av og prøvesmake de prisbelønte musserende vinene Loridos.

 

loridoskunst

 

Men når du er her, sett av god tid til å ta en tur på eiendommen. Her har nemlig Joe Berardo etablert en Buddha Garden og en Oriental Garden på 35 mål med 6000 tonn skulpturer og en kunstig innsjø. Noe lignende har du sikkert ikke sett ? og så er det gratis.

http://www.berardocollection.com/?ToplevelID=28&lang=en

http://garden-of-peace.blogspot.com/

http://www.pbase.com/diasdosreis/image/111793317

Hva hendte med Bordeaux?

Postet av: Odd Rydland

 

Liten grunn til å spørre om dette kanskje, de store chateaux-eierne har vel stort sett tilbrakt de siste 15 år med å bære pengesekker i banken, så de må vel være såre fornøyd med tilstanden. Og uansett utslag av finanskrisen og problemene i omsetningskjeden i årgangene mellom 2005 og (kanskje) 2008 så er vel toppslottene i Bordeaux fortsatt det nærmeste du kommer blue chips i vinverdenen, for å låne et uttrykk fra finansbransjen. Så sannsynligvis finner mange av dem spørsmålet mitt latterlig naivt.

 

Men baksiden av medaljen er at deler av Bordeaux har blitt et objekt for spekulanter som noteres nesten på linje med råvarer på råvarebørsene, og noe å vise fram for LVMH klientene. I en viss grad var det nok alltid slik. Allerede 1855-klassifiseringen reflekterer vel det. Men ikke i samme grad som i de senere år. Og selv i "min tid" - jeg husker da tilbake til 1970-tallet ennå selv om min gryende relativt seriøse vininteresse stammer tilbake til begynnelsen av 1990-tallet (med nedbetalt studielån, unger på vei ut av barnehagen og stadig vettugere renter på boliglånet), så var det da Bordeaux, og kanskje en og annen Hermitage, som dukket opp når vi tenkte "seriøs" rødvin for større anledninger og for å legge i kjelleren.

 

Kjelleren min har heldigvis enda noen få rester fra disse glade dager som man med stadig større betenkeligheter tar opp (ettersom restene svinner) en gang i blant. Og hver gang, enten det er fra egen eller fra venners kjeller de dukker opp, sukker vi "Ah - vi drikker alt for lite Bordeaux".

 

Og det var ikke bare de store slottene som hersket den gang, viner som Coufran og Verdignan var blant de stabile bestselgerne i det øvre prisleie i polets sortiment, sammen med et visst utvalg av andre velrenommerte mindre slott som Gloria, Maucaillou og lignende som jeg fortsatt husker med stor glede.

 

Men jeg er ingen blue chip investor, og har enda til gode å kjøpe en flaske vin med tanke på videresalgsmuligheter, og Bordeaux har med årene forsvunnet mer eller mindre fra horisonten min. Hvorfor ble det sånn, og hva hendte? Det åpenbare svaret er selvsagt prisene, gitt at lykken er Lafitte, Margaux eller Haut-Brion. De kan man stort sett bare vinke farvel til. Men Bordeaux dreide seg da, som nevnt over, vitterlig aldri om bare de 20-30 beste klassifiserte slottene, eller om mikroprodusentene i Pomerol?

 

Fakta er jo at i en verden hvor kommuneviner i Burgund for lengst har passert 350 kr (og gode Burgogne Rouge 250), og hvor man glatt betaler 250 for Chianti Classico Riserva eller Barbera fra gode produsenter, så er det jo liten grunn til at den store mengden av svært god Bordeauxvin som lages på lavere nivåer enn toppslottene skal prises ut av markedet. Og ettersom årene går må jo ikke all vin en kjøper ha bruk for 20 år på langs?

 

OK; det er ikke like lett å huske navnene på mange av disse produsentene som det er på Lafitte osv, men det har da ikke hindret oss i å begynne å drikke Barberaer med produsentnavn vi aldri har hørt om? Og det er ikke mange år siden vi fikk Haut-Bailly (en favoritt) i den strålende årgangen 2001 til noe over 400 kr. Klokere folk enn meg kjøpte sikkert i bøtter og spann mens jeg brukte tilsvarende penger på Burgund Premier Cru og mine elskede Baroloer, alt mens jeg med et bekymret øye skottet på mine stadig minkende Bordeauxressurser, og en gang i blant sukket  "Ah - jeg drikker alt for lite Bordeaux".

 

Hvorfor ble det sånn? Det er mulig jeg er atypisk, men jeg har ganske mange vinvenner og finner dette ganske typisk for de aller fleste. Bordeaux er mer eller mindre borte fra horisonten. Og det er mulig dette er realtivt alment ut over min krets også, fakta er i hvert fall at det snakkes om store problemer blant produsentene i Bordeaux som faller utenom en litt utvidet krets av slike blue chips. Og dette til tross for at mange av disse trolig lager bedre vin enn noen sinne, og ofte på nivå med hva langt mer velrenommerte slott gjorde for noen tiår siden.

 

Er vi fanget i luksusfella? Dvs fordi at vi ikke har råd til det beste (og kanskje etter hvert det nest beste) så definerer vi området som uinteressant, uansett hva slags kvalitet vi får for pengene i lavere prisklasser? Må vi kunne drikke det beste av og til for å opprettholde interessen for et område? Ikke vet jeg. Heldigvis tok jeg for et par år siden til vettet og la innpå noen mindre mengder av viner som Pontet-Canet, Grand-Puy-Lacoste (en annen favoritt) og et par andre i fine årganger til priser som fremstår som helt greie i forhold til tilsvarende kvaliteter i Burgund og Piemonte.  Og de har jeg tenkt å kose meg med. Selv om jeg fortsatt sikkert av og til kommer til å tenke "Ah - jeg drikker alt for lite Bordeaux" tar jeg i hvert fall ikke sjansen på "Ah - hvorfor drikker jeg aldri Bordeaux?".

Funny little Frenchmen

Postet av: Craig Whitson

 

Det har vært full krise (igjen) i vinbransjen i Frankrike. Denne gangen så handlet det om rosévin, en type vin som virkelig fortjener litt blest i media. Det er bra at det brukes spalteplass for å diskutere rosévin, som sammen med pils, er sommerens desidert beste alkoholinnholdige drikke.

 

Rosévin er også sommerens favoritt når sjømat skal serveres. Ikke fordi rosévin alltid er det "beste" valget til krabbe, reker og forskjellige typer grillet fisk. Nei, rett og slett fordi rosévin er det rette valget: upretensiøs og totally drinkable.

 

Franskmennene er redde for at vinindustrien snart går i dass, i dette tilfellet fordi enkelte vinprodusenter er så frekke at de vil blande forskjellige typer vin sammen. Og vi som trodde at denne praksisen (i hvert fall på steder som bl.a  Bordeaux, Rhône og Alsace) var helt normal. Tydeligvis ikke hvis vinene som skal blandes ikke er av samme fargen. Jepp, nå er det vin-rasisme det handler om.

 

Hvis jeg forstår det riktig så kan produsentene i Bordeaux fortsatt lage vinene sine som de har gjort de siste noenhundre år, mens vinproduksjon i for eksempel Champagne snart må forandres: "Welcome chardonnay, but hey you pinot noir, move to the back of the bus". Jeg ser for meg "Dueling Banjos" i bakgrunnen mens provençalske-hillbillies omringer Côte-Rôtie-produsenten som har blandet litt viognier i luksus-cuvéen sin.

 

Jeg husker godt første gang jeg ble møtt med vin-rasisme. Det var en kald vinterskveld for noen år siden da jeg fikk servert den beste (i hvert fall rent kvalitetsmessig) "rosévinen" jeg noensinne har smakt. En av vin-kompisene skjenket en vakker og fabelaktig vin. Vi så på vinen og kommenterte dens utrolig fin farge. Duften var intens, og faktisk mineralpreget. Og smaken var å drepe for.

 

Som ofte skjer så vandret vi rundt i både den nye og den gamle verden. Alle var overrasket over kompleksiteten i vinen, men ingen av oss klarte helt å få tak i hva det var for noe (selv om én av oss påstod at den måtte ha vært laget av chardonnay-druen).

 

Han som hadde tatt med rosévinen koste seg veldig (som man pleier å gjøre ved slike anledninger), og han måtte smile da han fortalt oss at vinen var La Chablisiennes "les Preuses" - ja, med en liten dæsj rødfarge i.

 

Franskmennenes kjære VinExpo i Bordeaux har vært nå i sommer. Vi får håpe at de har klart å samle seg for å finne en løsning på rosévinskrisen. I mens så kan jeg tenke meg et par glass men Big House Pink eller Aldo Vajras Rosabella.

 

Salute!

Grüss Gott!

Postet av: Frode V. Refstad

Vi kom akkurat hjem fra en liten tur til Alto Adige - eller Südtirol som de lokale sier der. Man er i Italia, men det er ikke mye som minner om Italia. Språket er tysk, folkene ser sør-tyske ut, de går i läderhosen og alpehatter, de spiser knödln og schweinfleisch og lager fremragende røde, hvite, rosa og søte viner.

 

De fleste nordmenn på biltur til Toscana eller Piemonte raser uoppmerksomt igjennom dette flotte området, på motorveien ned fra Brennerpasset. Dere burde stoppe! Unne dere noen dager i "tysk" Italia, hvor dere blir møtt med et hyggelig "Grüss Gott" i butikkene eller vinbaren. Alto Adige er en vakker og stille oase - en bakevje om du vil - med høye fjell og trange daler, små trivelige tyrolerlandsbyer med mye historie. Området eller Regionen som det offisielt heter, kom inn under Italia etter første verdenskrig, som en krigserstatning. Før var det en del av Østerrike og før det igjen en del av kongedømme Bayern. Det er i dag Italias mest autonome region, med eget språk, kultur, og mat.

 

Når det gjelder vin og vinstiler er Alto Adige, for meg, et av Italias mest spennende områder for tiden. Her er det rivende utvikling og tradisjon hånd i hånd. Regionen var bare for noen få år siden dominert av store, men kvalitetsorienterte, kooperativer, mens det i den senere tid har kommet frem en hel del meget dyktige småskalaprodusenter. Disse lager viner fra bitte små vinmarker som klynger seg fast i bratte fjellsider og som kun kan kultiveres for hånd. Her finner vi de tradisjonelle druesortene lagrein, schiava, traminer/gewürztraminer (denne stammer fra området rundt byen Tramin), riesling, veltliner, weissburgunder(pinot bianco), sauvignon blanc og blauburgunder(pinot nero) samt de mer moderne cabernet sauvignon og merlot(de har dog vært der i over 100 år). De hvite vinene har en frisk, tørr og mineralsk stil med betydelig lagringspotensiale. Det gode kooperativet i Terlan/Terlano har blant annet en Alto Adige Riesling 1985, Chardonnay 1990 og en Weissburgunder 1991 ute nå. Disse er nok blant de beste hvite vinene som blir produsert i Italia. Av de røde typene må jeg nevne lagrein og blauburgunder(pinot nero). Lagrein er en drue som har stort potensial i de rette hender - spesielt i fra Niedrist, Niedermayr, Elena Walch og Terlan. Den er smaksrik, den tåler fatbruk og den lagrer godt. Når det gjelder blauburgunder er det veldig viktig ikke å sammenligne denne med burgundere. Den må vurderes ut fra sitt voksested, klima, produksjonsmåte og med et åpent sinn. Greier dere det, så har dere en fremragende og forførende vin med virkelig finesse, dog noe lettere enn fetterne fra Burgund, men kvalitetsmessig ikke langt etter. Jeg vil særlig nevne produsentene Ignaz Niedrist, Franz Haas og Gottardi når det gjelder topp blauburgunder. Det lages også gode blandingsviner av cabernet sauvignon og merlot i Alto Adige. Disse mener jeg er av de mest vellykkede sådanne i hele Italia. Druene oppnår optimal modning i de solrike fjellsidene og de unngår den litt grønne paprikaaktige aromaen som man ofte finner i tilsvarende viner i andre regioner. Jeg vil særlig nevne mikroprodusenten Peter Dipoli her. Dette er også det eneste stedet jeg har smakt en müller-thurgau av virkelig klasse! Nemlig Tiefenbrunners berømte kultvin "Feldmarschall von Fenner zu Fennberg", fra en vinmark på 1000 meters høyde. Og så må jeg nevne vintypen Kalterer See. Denne er laget av den lokale druetypen schiava, noen ganger også iblandet en liten dose lagrein, og dyrkes langs bredden av den idylliske lille sjøen Kaltern See. Dette er regnet som en rødvin, men ser ut som en mørk rosè. Den skal serveres kald, i store mugger, og nytes i de varme sommermånedene. Kalterer See er fruktig, fersk og syrlig med et tydelig jordbærpreg og er et meget godt alternativ til mange dårlige rosèviner. Prøv versjonen til Kellerei Kaltern - det lokale kooperativet.

 

I Alto Adige finner også du en mengde hyggelige overnattingssteder til en billig penge. Mat og vin er, sammenlignet med andre steder i Italia, fremdeles meget rimelig. En av de beste restaurantene jeg har vært på i Italia ligger faktisk i Eppan og heter Zur Rose. Her får du mat basert på lokale råvarer servert på en elegant måte. Et annet sted som må nevnes og som er et must, er den lille setera til kokken Franz Mulser - Gostner Schwaige - i Seiser Alm. Det er litt kronglete å komme seg dit, men det er så absolutt verdt strevet. Først må du kjøre inn en liten og bratt dal, så må du ta en 20 minutters taubanetur opp til 1900 meter, deretter må man gå i ca. 40 minutter. Kle deg i godt fritidsantrekk og gode sko! Maten blir produsert på stedet da seteren er i vanlig drift i tillegg til matserveringen. Det lages ost og smør i toppklassen samt pølser av vilt og områdets berømte speck. Kun seks bord inne, noen flere utendørs.

 

Håper dette bidrar til at flere oppdager dette fantastiske området. Italia er mer enn bare Toscana og Piemonte!

 

Takk for oppmerksomheten.

 

Frode




Hvordan kan man kommunisere en vinopplevelse?

Postet av: Ole Martin Skilleås

"I can't say I get much all that out of professional tasting notes - I certainly can't tell from reading one what the wine tastes like" (Kent Bach i Questions of Taste (ed. Barry Smith), s. 21.

Kent Bach er, som jeg, filosof og vininteressert. Har han rett i det at vi kan lese smaksnotatene (SN) til Tom, Merete og Arne, men ikke bli noe klokere med hensyn til hvordan vinen smaker? Er det poengene - stikk i strid med det alle som bruker dem sier - som sier deg mest om vinen?

Vi kan tenke oss et eksperiment. En anerkjent vinkritiker - som en av de tre nevnte - skriver et smaksnotat av en vin. Et  glass av denne vinen blir så satt sammen med et sett andre viner fra samme område eller type. Deretter blir et kobbel av alminnelige vininteresserte, sånne som meg, sluppet løs på vinene og bedt om å plukke ut den vinen som ble omtalt. Hvor store sjanser har vi?

Små, og ikke bedre enn det man kan vente ut fra en rent statistisk fordeling. Slike eksperiment har man gjennomført (men jeg har ikke referansene her - kan noen hjelpe?), og resultetene er entydige. Smaksnotatenes evne til å hjelpe andre til å skille viner fra hverandre er noe nær null - så hva kommuniserer de?

Prøv dette notatet. Hvilken vin er dette? Ikke bruk søkemotor, og prøv om du kan plassere den på område:

"Deep red. Expressive nose offers black fruits, espresso and musky dark chocolate lifted by an exotic floral component. Juicy, sweet and pliant, with a generosity of texture in the context of the vintage. Has the mid-palate flavor intensity to buffer its tannins and finishes with noteworthy persistence."

Et mulig svar om notatenes funksjon er at de bare fungerer som en begrunnelse for en generell kvalitetsrangering, at det altså forholder seg omvendt av det som står på forsiden av Parkers The Wine Advocate, og at poengene er det som kommuniserer best om vinene. Jeg kan glatt innrømme at til tross for at jeg ofte og med overbevisning rakker ned på det å gi poenger til viner, så bruker jeg dem for å se hvilke viner det er verdt å merke seg og eventuelt lese mer om.

Så hvor mange poeng ville du gitt vinen i smaksnotatet over? 85? 90? 95? Parker selv har visstnok uttalt (har noen referansen?) at grunnlaget for å gi en vin får noen av poengsummene mellom 95 og 100 er "the emotion of the moment". Det er i alle fall et ærlig svar, og umulig for oss som ikke har smakt vinen å ha noen formening om.

Om jeg skal spole fort frem og antyde en konklusjon, så må det være at man kan utvikle en kommunikasjon med vinkritikere man leser gjennom å smake de samme vinene som de omtaler. Over tid kan man danne seg et bilde av hva de prøver å formidle gjennom en slags triangulering (kritikeren, vinen og jeg), og at et slags upresist kommunikasjonsfellesskap kan danne seg. Ikke minst viktig er det å forstå at når en kritiker prøver å beskrive en vin, så er det viktig å vite hvilken evaluativ vekt enkelte termer har.

Best kommunikasjon kan man oppnå gjennom å smake viner med andre, selvsagt. Det er derfor vinklubber som for eksempel Vitis Bergensis er så viktige.

Bordeaux Primeur 2008: Kvalitet til knallpris!

Postet av Helga Natås

Tradisjonelt selges Grand Cru classé viner fra Bordeaux på ?primeursalg?. Dette spesielle salgssystemet, som har blitt benyttet i over 200 år av profesjonelle vinhandlere ("négociants") i Bordeaux, går ut på at vinslottet selger en del av vinen innen 2 år etter at den er lagret og tappet på flaske. Vinslotteieren får dermed en umiddelbar inntekt på vinen, og kjøperen betaler en lavere pris for lagringsvinen. Når vinen så er ferdig og tappet på flaske, kan prisen ha økt kraftig. Man kan også kjøpe Grand Cru Classé viner når vinen er tappet på flaske, men risikoen er da at prisene har økt, ettersom det spekuleres i disse vinene. 

Hvert ar i slutten av mars/begynnelsen av april, presenterer vinslottene primeurvinen sin (2008 årgangen i år). Disse smakingene tiltrekker flere tusen profesjonelle vinkjennere fra hele verden til Bordeaux. Ettersom 2008 årgangen ikke er ferdig på dette tidspunktet, må vinsmakerne forestille seg potensialet på den fremtidige vinen.  

Våren 2008 var preget av mye nedbør fra mars til midten av juni, og frost og hagl enkelte steder i begynnelsen av april. Dette førte til en sen og lavere blomstring. Derimot viste juli seg å vaere solfylt. Inntil slutten av august var det heller lave forventninger til vinårgangen. Store nedbørsmengder gjorde at mugg og boytrytis utviklet seg, men i september kom solen.

2008-innhøstingen ble utført senere enn andre år, og ettersom mange av slottene måtte jobbe ekstra hardt på vinmarkene for å oppbevare den største druekvaliteten, ble avkastningen meget redusert. Ikke bare på grunn av frostskader under blomstringstiden, men også som følge av uttynning av blader, grønn innhøsting og lignende. Representanter for flere vinslott hevder at det har ikke vaert så lite volum siden 1991!  

Septembersolen brakte med seg en sval vind som fikk tørket opp fuktighet og som lot druene modnes sakte.  Tommelfingerregelen er at innhøstingen skjer ca 100 dager etter blomstringen. I 2008, var gjennomsnittet på 135 dager etter innhøsting! 2008 er dermed et ideelt vinår for Cabernet Sauvignon og Petit Verdot. Tanninene er jevnt over modne og myke. Men druene var heller ikke overmodne da de ble høstet inn, så vinene har også fin syre. Det kan sies at 2008 er den gode vinbondes år. De som har jobbet forebyggende på vingården og har hatt nok is i magen til å vente på godværet viser seg å ha best resultater. 

De røde vinene viser en fin alkoholprosent, friskhet og fin syrlighet, med aromatisk kompleksitet.  De hvite og søte vinene viser seg å vaere av høy kvalitet også.  I 2008, tok det tid før naturen gav de nødvendige ingrediensene for å lage en god vin. I tillegg til å disponere et godt terroir, er kunnskap, teknologi og tålmodighet avgjørende faktorer for å lage en god vin. 2008 argangen byr på raffinerte fyldige, mineralholdige viner som angir et lovende lagringspotensiale. Slottene har tatt i betraktning den økonomiske krisen og har senket prisene i forhold til 2007, til tross for at 2008 er generelt sett av høyere kvalitet. I enkelte tilfeller har prisene blitt senket 50%. Det betyr at det er kjøpers marked og man kan gjøre flere kupp i 2008 årgangen. Her er noen kommentarer etter årets primeursmakinger:  

Pessac Léognan : Jeg var overrasket over den høye kvaliteten  i appellasjonen, som er definitivt mer jevn enn i 2007.  Mine favoritter: - Haut Bailly. Veronique Sanders har produsert en veldig fin vin med modne og delikate tanniner med god lengde. - Domaine de Chevalier : Veldig fin balanse. Olivier Bernard har igjen produsert en fantastisk rødvin. - Haut Brion og Mission Haut Brion : Appellasjonens konger, som lager vin på sitt eget nivå. Haut Brion er veldig klassisk, elegant og fin lengde. 

Médoc, Haut Médoc and Moulis :
4 viner skiller seg ut i mengden:Cantemerle, Poujeaux, Chasse Spleen og Camensac. Disse fire vinene har veldig fin struktur, fylde og eleganse. 

Margaux :
I Margaux var det mye overaskelser. Appelasjonen var spesielt preget av frost og hagl under blomstringen, noe som førte til betydelig mindre avkastning for slottene. Dette gjorde at svært mange slott strevde for å få sikre kvaliteten, og av de som gjorde en god jobb, markeres vinene av den høye konsentrasjonen av frukt, men også av mineralitet, og fin fylde. Appellasjonen preges også av høy prosentandel av Cabernet Sauvignon, noe som er naturlig, da denne druetypen blomstrer senere enn Merlot, og ble mindre rammet av frost. Chateau Margaux for eksempel har så mye som 87% Cabernet Sauvignon. Andre favoritter er: Château D?Issan : Emmanuel Cruse har laget en fantastisk vin. Avkastningen er så lav som 28ha/ha, som er ca halvparten enn andre vinår. Vinen preges også av Cabernet Sauvignon,(62%) som gir en deilig, moden, og elegant vin.Château Giscours og du Tertre er også blant favorittene. Du Tertre er en litt lettere og allerede mer åpen enn Giscours, med veldig krydret ettersmak, men begge viser godt potensiale. Andre favoritter er Château Malescot Saint Exupéry og Château Ferrière. 

Saint-Julien : Her er kvaliteten veldig jevn, nesten alle vinene er gode. Den som utmerket seg mest var Léoville Las Cases, men andre slott med fantastisk kvalitet var:Beychevelle, Branaire Ducru, Talbot, Léoville Barton, Léoville Poyferré, Gruaud Larose, Lagrange og Ducru Beaucaillou.  

Pauillac : Pauillac er også en jevn appellasjon. Igjen dominerer Cabernet Sauvignon. Philippe Dalhuin har laget en utrolig Château Mouton Rothschild: fyldig og silkeaktige tanniner. Petit Mouton, Clerc Milon, Armailhac var også veldig spennende.Château Latour har en utrolig fin renhet, klassisk, mineral, og masser av eleganseUtenom 1.cruene var favorittene:Lynch Bages : Veldig fin balanse mellom modenhet og konsentrasjon.Pontet Canet : Modne og delikate tanniner. En stor applaus til Alfred Tesseron som har laget en biodynmaisk vin til tross for de vanskelige værforholdene. Pichon Baron : Veldig balansert og strukturert. Definitivt en av de beste vinene i Pauillac. Grand Puy Lacoste : Dyp farge, fin friskhet, mye frukt. 

Saint Estèphe :
De nordligste områdene i Médoc med sine leirholdige jordsmonn ble høstet inn veldig sent. Da finværet kom i september var dette ideelt for modenheten i Saint Estèphe. Cos D?Estournel er appellasjonens vin! Med en ny moderne vinkjeller, har Jean Guillaume Prats laget en fantastisk vin. Andre gode viner fra Saint Estèphe er Montrose og Ormes de Pez.
  
Saint Emilion: Mange av vinene viser en god balanse, modne tanniner, konsentrasjon, fin frukt og forfriskende lengde, som antyder godt lagringspotensiale.  Cheval Blanc og Ausone var stjernene i appellasjonen. Cheval Blanc er nærmest perfekt, med elegante tanniner, mineraler og fin lengde. Petit Cheval er meget bra også. Andre bra viner var: Clos Fourtet, Destieux, Fonroque (biodynamisk), Berliquet, Pavie Macquin, Figeac and Angelus og sist men ikke minst, ?garasjevinen? La Fleur Morange. 

Pomerol: Nesten alle Pomerolvinene var gode, med fin balanse, modenhet, konsentrasjon og fin syre. Spesielt gode var Petit Village, Beauregard, la Conseillante og aller best: Gazin.

Hvite Bordeauxviner Av de hvite vinene, smakte jeg for det meste Pessac Léognan og hvite viner fra Médoc. De tilbyr slående og intese fruktaromaer, dominert av sitrus, ettersom Sauvignon blanc er hoveddruen. Vinene viser seg å vaere friske og syrlige. Men på grunn av frosten og den eksta lave avkastningen, gir også fylde og konsentrasjon. Den kalde modningstiden gjorde at primæraromaene ble vel bevart etterfulgt av fint syreinnhold. Favorittene var Domaine de Chevalier, Haut Brion Blanc, Fieuzal, Carbonnieux og Pavillon Blanc fra Ch Margaux.  

Sauternes:
Værforholdene gjorde 2008 årgangen svært komplisert for Sauternes, og avkastningen er i noen tilfeller sa lavt som 6 hl/ha! Jeg likte best de klassiske : Suduiraut, Coutet and Yquem!    

PS. For ordens skyld opplyser vi bare om at Helga Natås er eksportsjef hos en négociant i Bordeaux. (red).

Coming up for air.

Postet av: Odd Rydland

Vinens verden er full av uutgrunnelige mysterier og merkverdigheter; appelasjonsreglene i Burgund (og andre steder), hvorfor i alle dager valgte tyskerne å klassifisere vin basert på sukkerinnhold i druene, hva betyr korken for vinens utvikling, hvorfor i alle dager selger polet så mye pappvin osv. Mange av dem er nok kun av interesse for oss som har generelle tendenser til grubling og kanaliserer disse gjennom esoteriske interesser og smale hobbyer, som for eksempel vin i dette tilfellet.

 

Men ikke alle. Av de mer praktiske og matnyttige tingene innen vinfaget som jeg skulle ønske jeg forsto meg bedre på er lufting av vin. Luft er en essensiell del av vinopplevelsen. Ikke bare er det luften som er bærer av de vesentlige duftstoffene i vinen og som derfor er årsaken til den overdrevne slurping og gurgling som inngår i alle parodier på den typiske vinnerd, men luft er også en viktig ingrediens i de prosessene som kan omskape en gjæret og fruktpreget drikk til noe langt mer komplekst og interessant. Noe som igjen er årsaken til at vi utsetter oss for sjansespillet kalt lagring av vin. Og dette er også årsaken til de mange og lange diskusjonene om de ulike korktypenes egenskaper og rolle ved langtidslagring og utvikling av vin. At lufttilgang eller mangel på sådan er av betydning for hva som skjer med vinen over tid er det imidlertid liten uenighet om.

 

Så hva skjer når vi åpner en flaske vin og utsetter innholdet for kontakt med luft?

 

Ja, den som visste det. Stort sett er reglene for gamle viner enkle. Ikke luft gamle viner for mye; åpne flaska, server og drikk. Dekanter for å bli kvitt bunnfall om du må. Noen rapporterer om gode erfaringer med å la vinen stå med åpnet kork noen timer (noe som vil eksponere vinen for luft i svært begrenset grad). Er vinen skikkelig gammel så ikke vent for lenge, møtet med luft kan drepe den, og den faller sammen i glasset. I mine ører høres det logisk ut at viner som er godt utviklet gjennom luftkontakt ikke tåler mye mer luftkontakt før de risikerer å bikke over toppen.

 

Mye vanskeligere er det å forstå det som skjer eller kan skje med unge viner. Mange viner er selvsagt fremstilt for å drikke bra rett fra flaska, men mange lages fortsatt for å utvikle seg gjennom flaskelagring, og det er disse jeg tenker på her. Man skulle intuitivt tro at en vin som er for ung og dermed har vært for lite eksponert for luft skal ha masse luft, dvs dobbeldekantering og lang tid i karaffel. Og av og til er det slik at det som starter som en lukket, tilknappet og lite generøs vin, med luft blomstrer og viser mer av frukten og det potensialet som ligger i vinen. Og det er jo derfor vi åpner disse vinene unge, for å få en anelse om hva vi har kjøpt, for å få en mulig forsmak på fremtidig storhet - eller rett og slett fordi vi er idioter.

 

Men like ofte (eller i praksis langt oftere) kan det motsatte skje, vinen åpner med fin primærfrukt og man tenker "litt mer luft så den kan utvikle seg litt til...:." - for så å oppleve at den fullstendig lukker seg inn i et skall og nekter å gi fra seg noe som helst. Noe som litt for ofte skjer med for eksempel røde burgundere (dette er en lekse som det er dyrt å lære gitt.....). Røde burgundere er vanskelige, enten drikker man dem relativt kort tid etter at de er flasketappet, eller man risikerer en vin som etter bare noen få minutter i glasset har stengt butikken fullstendig, de må i så fall drikkes med en gang de er kommet i glasset. Alternativet er at de må lagres mange år før man får den i tale igjen, i hver fall i gode årganger. Men burgunderne er ikke alene om å oppføre seg sånn.

 

Et annet alternativ er at man opplever at en vin som rett fra flaska domineres av litt for sødmefull frukt strammer seg gradvis opp og får ryggrad, mineralitet og struktur. Hvorfor? Og hvorfor kan man oppleve at samme vin i to påfølgende årganger kan oppføre seg ganske forskjellig?

 

Lagring av vin er et sjansespill, det tror jeg at jeg har nevnt før...... og som nevnt her; drikking av viner som er ment for lagring når de er for unge kan også være et sjansespill. Og jeg må innrømme at det vanskelig å finne noen systematikk i hva som skjer. Livet skal ikke være enkelt.

 

Verst er det med unge tyske Rieslinger med restsødme, sikkert fordi sødmen overdøver resten av det som foregår i vinen. Drukket unge trenger de veldig lang tid, ofte mange dager med åpnet flaske i kjøleskapet før de (hvis man er heldig) begynner å vise noe som gjennomtrenger sødmen.

Er man heldig opplever man da noe som gradvis utvikler seg fra en relativt ukompleks, sødmefylt fruktdrikk til noe tilsynelatende langt strammere og komplekst med de fine skifer- og mineralske undertonene som kan gjøre tysk riesling til noe uhyre spennende, og hvor den underliggende syren kommer tydeligere fem. Ikke at vinen på noen måte er utviklet og drikkeklar, men man får i hvert fall med tiden et godt inntrykk av potensialet som bor i den. Av alle viner er trolig tysk Riesling med restsødme den vin som det er aller vanskeligst å vurdere rett ut fra flaska, og hvor jeg i minst grad bryr meg om travle vinjournalisters vurderinger.

 

Noen sier at sannheten ligger i flaska. Ja kanskje det, men det er ikke alltid det er lett å lure den ut!

Portugal - rik på opplevelser

Postet av: Vibeke Dalseg

Vi hadde noen deilige uker i Tavira, Portugal, en liten by helt øst på Algarvekysten hvor flere norske kunstnere har slått seg ned. 

tavira

Enn så lenge er det ikke mange turister som har funnet frem hit, men i august strømmer portugiserne til den fantastiske øya Ilha Tavira, som har 14 km sammenhengende sandstrand. Her ligger man ikke i kø som man gjør i Spania, og badetemperaturen i Atlanterhavet blir aldri mer enn 20 grader. Spaserturen ut til det lille fergeleiet går gjennom enorme våtmarksområder der man utvinner tonnevis av salt om sommeren og høsten. Dette er også fuglereservat, og er man heldig kan man se flamingoer her. For å komme ut til Ilha Tavira er det en 5 minutters fergetur og vel fremme kan man nyte en deilig lunsj på en av de sjarmerende restaurantene.

Vi skulle besøke en ostemesse i Serpa, Alentejo. Fra Tavira var det en 3 timers biltur over blomsterdekket fjell, langs den vakre grenseelven Guadiana og gjennom sjarmerende landsbyer. Serpa er en nydelig, hvitmalt landsby innenfor bymurer med en akvedukt. Ostemessen er en årlig tradisjon, og her fikk vi smake det som kan oppdrives av herlige oster fra hele Portugal, samt skinker og pølser av Porco Preto, Pata Negra. Disse grisene gikk fritt på markene i nærheten av Serpa og ved grenseelven Guadiana. porco

Som eneste turister ble vi lagt merke til, men utpå kvelden deltok vi i heftig dans, musikk og sang, og det er lenge siden vi har hatt det så morsomt. I dette området er musikktradisjoner bevart helt fra middelalderen, og barna lærer tidlig de gamle sangene.

sol

Like nord for Serpa i Alentejo finner man et av verdens største solcelleanlegg og et av verdens største damanlegg, Alqueva, i tillegg til et nedlagt gruveanlegg som kan spores helt tilbake til fønikernes tid.

damDa det enorme damanlegget ble anlagt måtte man flytte en hel landsby noen kilometer. Denne byen som heter Luz, ble bygget opp igjen som en replika, men det miljøet som en gang var, kan vanskelig gjenskapes.

Det ble også reddet enorme mengder flere tusen år gamle oliventrær fra Alqueva. Vinprodusenten Bacalhoa Wines var en av pådriverne for dette, og på deres anlegg i Azeitao ved Palmela og Arraiolos i Alentejo kan man se disse. Utrolig nok har de tålt flyttingen svært godt, og Bacalhoa Wines lager nå olivenolje fra disse trærne.oliven

De som har vært i Portugal har nok lagt merke til de fine terracotta takene, og fremdeles lages taksteinene på gamlemåten. Nærmest håndarbeide.

tak

Den som leter finner ? Dette gjelder både i Portugal og andre land.

Get a life!

Postet av: Craig Whitson

 

Det er bra (selv om det både er litt forvirrende og urovekkende) å se at de amerikanske vinene som kom på pollisten i januar, er blitt såpass godt tatt imot. Det er nesten uhørt at amerikansk vin, med unntak av noen få zinfandel-produsenter, får særlig bra mottakelse i den norske vinpressen.

 

Ingen andre vinproduserende land i verden (kanskje med unntak av Bulgaria, hvis noen husker dem) er blitt så grundig slaktet - over så lang tid - som USA er blitt her. Enda verre er innstillingen til deler av landets vinkelnermiljø, der viner fra den nye verden blir behandlet som om de nesten er spedalske. Dette vil jeg ikke skylde kun på dem som jobber som vinkelnere. Jeg lurer på hva slags "utdanning" disse folkene egentlig har vært utsatt for.

 

I tilfelle noen er interessert: På samme måte som italiensk vin ikke smaker fransk (og selvfølgelig ikke skal smake fransk), så er det ikke meningen at en Napa cabernet skal smake Bordeaux, eller at en chardonnay fra Russian River Valley skal smake Burgund. Jeg har alltid trodd at det som er kjekt med vin er at det finnes så mye forskjellig.

 

Dumme meg.

 

Og selv om nordamerikansk vin ikke har den lange historien som mange av de europeiske vinområdene, så er det faktisk blitt laget haugevis av gode viner i USA opp gjennom årene.

 

Ja, jeg har smakt altfor mange amerikanske drittviner: overeiket eller hva det måtte være. Jeg har vært skuffet, og forbannet, og fortvilet nok av ganger. Skuffet over amerikansk vin, men selvfølgelig også over europeisk vin. Men:  Jeg har aldri mistet respekten for de fargerike, døds-seriøse aktørene som det amerikanske vinmiljøet ble bygget opp av.

 

Man må ikke undervurdere den jobben folk som Robert Mondavi, Paul Draper, Warren Winiarski, Randall Grahm og andre, har gjort. Jeg gir gjerne 100 poeng til hvem som helst som lager gode viner, om vinene er økologiske, biodynamiske, med eller uten Rudolf Steiners velsignelse - what-the-hell-ever. Jeg ønsker kun én ting av en vinprodusent: viner som er fantastiske, og laget etter godsamvittighets-prinsippet. 

Hodepine av vin - vinens feil eller mangel på vann?

Postet av: Mai Tjemsland 

Opp gjennom årene har mange restaurantgjester og vinkurs-deltakere, spesielt damer, vært opptatt av å få hjelp til å velge en vin med lavt tannin-innhold. De aller fleste sier de er allergiske mot garvestoffer, eller generelt allergiske mot rødvin.

Andre forklaringer er at de kan bare drikke dyr Bordeaux, og i hvert fall ikke italiensk vin. I stedet for at vår økende vininteresse skulle skape generelt mer kunnskap om vin, på godt og vondt, virker det på meg som om mange av disse oppfatningene, mest basert på myter om at rødvin gir allergi, bare sprer seg mer og mer. 

Jamie Goode, biolog med en spesielt stor vininteresse, og med egen konsument-tilpasset webside på www.wineanorak.com, forklarer enkelt at reaksjoner på vin ytterst sjeldent skyldes allergier, men heller er en form for intoleranse mot histamin eller tyramin. Histamin finnes i hovedsak i røde druer, og tyramin som i musserende viner. Astmatikere spesielt kan i tillegg reagere på SO2 som finnes i stort sett all vin som en nødvendig bakteriedreper og som et konserveringsmiddel.  

Det finnes ingen vitenskapelige undersøkelser som kan støtte opp om det er riktig at histaminet er den utslagsgivende komponenten for intoleransen. Hvis en for eksempel reagerer på SO2, så burde man reagere enda mer på tørkede frukter som aprikoser. Men som asmatiker selv så opplever jeg at utslag ofte skyldes ulike kombinasjoner av påvirkninger.

En dag kan jeg spise, eller være i visse miljøer, uten problemer, i andre perioder får jeg total pustestopp, kvalme og dundrende hodepine uten at noen spesielle forhold er klart endret. Slik kan det også være med intoleranse for histamin, eller garvestoffer eller SO2. Har man reell intoleranse, så trenger ikke den slå ut alle dager, men vil variere med andre faktorer som kan påvirke intoleransen. 

På hjemmesiden til importfirmaet Red & White,  www.redwhite.no,  står det en interessant artikkel som enkelt forklarer hva som skjer med kroppen ved alkoholinntak. Denne fokuserer på hvor viktig det er å drikke vann og at muligens mye hodepine, selv etter moderate mengder, kunne vært unngått dersom man også konsumerte nok vann sammen med alkohol. Jamie Goode anbefaler også at dersom man er sikker på at man reagerer intolerant på histamin så vil inntak av en vanlig allergitablett som er basert på antihistamin, kunne fjerne eller dempe reaksjonen etterpå.  

Det er lansert viner som er merket lav på histamin og garvestoffer men når slike også tilbys som Bag-in-Box, så kan denne form for markedsføring av produktet virke noe søkt. For en BIB, der vinen er tappet på en "plastpose", trenger mer SO2 enn en vanlig flaske for å unngå bakterievekst eller gjæring, som videre kan føre til at BIB'en forandrer seg fra boks til ballong, som så kan sprekke. Og for de som reelt kan være intolerant for histamin, så kan den ekstra mengden SO2 være med å trigge intoleransen.  

Jeg skal ikke oppfordre til å eksperimentere for de av dere som mener dere har intoleranse på dette området, men jeg har opplevd mange ganger opp gjennom årene at de som har ment de ikke tålte vin med mye tannin, og stort sett kun har drukket enkel, saftig vin, ofte av billigste sort og av laveste kvalitet, i dag har stor glede av en god Chianti eller Barbera når de bare prøver bedre lagede viner. Begge typer er nok merket med en del garvestoffer fra Polet sin side, men med godt inntak av vann og normalt moderat inntak av vin, har hodepinen vært borte!

Drikkevennlighet er undervurdert.

Postet av: Odd Rydland

Alle vinelskere/vinsamlere (som regel går de to hånd i hånd, men ikke alltid) jakter på de store vinene, og de av oss som ikke har råd, eller tilgang til, ferdig modnede viner kjøper dem unge, putter dem i kjelleren og krysser fingrene. Med suveren forakt for risikoen som ligger i lagring av vin, og uten tanke på at 15 år er laaaaaaang tid.


Alle som har vært vininteresserte i noen år liker å spille spillet "hvis jeg bare hadde visst"..?. Og jada, vi skulle alle gjerne ha kjøpt mer 80-talls Premier Cru Bordeaux for 20 år siden til 10% av dagens priser. Eller aksjer i Microsoft. Eller et oppussingsobjekt på Grunerløkka. So what? Backtrading kalles visst det i meglerbransjen, og de som har slike tendenser bør visstnok finne seg et annet yrke.


Så i jakten på de store kjøpene leser vi årgangstabeller og legger innpå av de store årgangene, rød Burgund 96 og 99, Piemonte, alt av Riesling som det står Grosses på, osv osv, og fryder oss over de gode kjøpene vi har gjort og som skal kompensere for det vi gikk glipp av enten fordi vi var blakke (500 kroner for en Premier Cru Bordeaux var tross alt mye det når barnehageregninger eller studielån skulle betales), eller fordi vi ikke hadde snåsamannens evner.


Den dårlige nyheten er at det funker ikke alltid sånn. Jeg er lei av å glane på mine flasker 96 Angerville og Montille, og på mine 99 Giacosa, Conterno og Rinaldi. Det er moro, av og til, å smake en ung vin og drømme om hva den kan bli til (og jeg har smakt nok moden vin til å kjenne til potensialet), men det var da ikke for å drikke dem umodne vi kjøpte de?

Og som nevnt, selv for de med samlergenet er det kjedelig å glane på dem i lengden. Poenget med en frimerkesamling er ikke å sende brev, men i motsetning til frimerker skal altså viner konsumeres. Dessuten blir kjellere fulle, og tanken på tusen flasker som modnes, kanskje, i løpet av få år er en anelse skremmende. Viner er faktisk til for å drikkes.


Det kan sies mye om off-årganger, eller restaurantårganger som de gjerne litt foraktelig kalles. Og for all del, noen av dem er virkelig off. 2002 i Sør-Rhone for eksempel, som regnet fullstendig bort, eller årganger med betydelige råteproblemer, hvor man virkelig skal stole på produsenten for å gå til innkjøp. Eller en årgang som 2003 som laget alt for mange alt for atypiske viner.


Men like fullt angrer jeg på at jeg ikke har mer Piemonte 98 eller rød Burgund 2000 i kjelleren. Årganger som drikker godt nå har jeg oppdaget når jeg av og til får smake et eksemplar mens jeg glaner på mine perfekte og umodne årganger. Til og med Burgund 97 inneholdt mange flotte viner som drakk herlig dersom man tok til vettet og åpnet dem i tide. Kanskje restaurantene likevel har et poeng?


Og vinproduksjon er fortsatt mye av en kunst. Hvit Burgund 2001 for eksempel, en årgang med tendenser til både botrytis og råte, som nå visstnok skal utvikle seg bra uten de forventede preoksyderingsproblemene fordi mange produsenter i denne årgangen svovlet skikkelig nettopp pga disse sopp- og råteproblemene.


Rød Burgund 96 blir stort. En gang. Kanskje. Men jeg føler meg sikrere på at vinmaking ikke er en eksakt vitenskap. Heller ikke vinjournalistikk.  Og at drikkevennlighet er undervurdert. Jeg ønsker meg noe passe modent å drikke nå. Så får det ikke hjelpe at det bare er en perfekt åtter.


Nå drikker jeg forresten en Burlotto Langhe Freisa 2006, en riktig herlig vin fra en produsent som har temmet Freisas litt grove, rustikke stil på en utmerket måte. Anbefalt! Og drikkeklar nå.

Vinjournalister - våre vin markedsførere?

Postet av: Mai Tjemsland

Vininteressen har steget jevnt de siste 20 år og de fleste aviser og ukeblad har vinspalter. I tillegg til de store som Aftenposten, DN, VG og Dagbladet har de større regionsavisene som Adressa, Rogalands Avis og Stavanger Aftenblad ukentlige "kåringer" og smakenotater for nyheter på polet, temaviner eller Bag-in-box.

Vi har norske spesialblad og nett sider for vin som Vinforum og Aperitif . De trykker ulike artikler om ulike vin tema og deler ut poeng og stjerner. Og vil man ha enda mer poeng, smakenotater og vinkommentarer så er det bare å fylle på med for eksempel Decanter, Winespectator, Drink Business, Wine Business International og en masse med Internett og bloggesider for vin. Hver høst kan man kjøpe nye norske vinguider som Salvesen, Ronold og Marthinsen har skrevet og igjen et kobbel av utenlandske guider som Gambero Rosso for italienske viner.

I Norge er det veldig strenge regler for markedsføring av alkohol og som et prinsipp skal ikke alkohol markedsføres overfor konsumentene. Men når det blir pakket inn i journalistikk er det lov. Da kan bilde av vin flasken trykkes sammen med artikler om produsenter, varenummeret på polet, pris og igjen poeng, terningkast og vinjournalistens egen bedømmelse av produktet.

Jeg er ikke den ivrigste leser av disse spaltenen og skummer knapt igjennom etpar i uken men har en formening om hvilke spalter og vin journalister som vanligvis har en bedømmelse som henger på greip med hva jeg selv synes. Vin guidene skummer jeg også vanligvis bare kort gjennom før de settes i hyllene på Amphora. For oss som driver i vinbransjen har vi veldig mye tilbud om vinsmakinger som holder for egen bedømming.

Jeg registerer at mange importører mener at disse ulike poeng, stjerner og terninger er "Vinn eller forsvinn" for nye viner, nye årganger og ikke minst Bag-in-box produkter som skaper store volum for produsenten og importøren. Men når jeg snakker med kunder er bildet mer farverikt enn som så. Flere sier de leser spaltene men husker aldri navn på vinene når de kommer på Polet. Andre har kjøpt etter topp terningkast men blitt så skuffet av vinen slik at vinjournalistens bedømming mer betyr "styr unna" enn "løp og kjøp".
Kritikk til guidene er at de både inneholder altfor mye viner fra Bestillingslisten og at årganger skifter kort tid etter at bøkene har kommet ut slik at større årgangsforskjeller kan gi en helt annen vin enn opprinnelig beskrevet.

Jeg liker ikke systemet med vinmonopol eller at vin ikke kan markedsføres. Og jeg liker det enda mindre viss det stemmer at de få vinjournalistene styrer hva vi nordmenn drikker av vin. Derfor ønsker jeg å få en debatt på om dette er tilfelle.

Bruker dere disse ukentlige spaltene for eget vin innkjøp? Kjøper og bruker dere de ulike Vinguidene ?
Hva synes dere om de ulike vurderingene - har for eksempel VG en annen stil på bedømmingen enn DN eller Adressa?
Er det Vinjournalistene som markedsfører ulik vin til oss i Norge eller har de mindre betydning enn importørene tror?

På jakt etter drømmevinen.

Postet av: Odd Rydland 


Teit tittel, javel, men noen av leserne kjenner kanskje gudbenådete Dudley Moores kommersielle suksess På jakt etter drømmekvinnen, også kjent som Drømmekvinnen 10. Selve filmen er for lengst forsvunnet i fortidens tåke, men jeg tror han fant henne, til tonene av Ravels Bolero.

 

Finner vi vinnerder noen gang drømmevinen? Eller ligger hele moroa i jakten? Man kan begynne å lure av og til. Ikke minst fordi hver gang man tror man har funnet perfeksjonen, så begynner jakten igjen. Jeg minnes en krimepisode på NRK jeg så for noen måneder siden. Jeg husker knapt hvem helten var, og plottet er for lengst visket ut av hukommelsen. Men det jeg husker er den kvinnelige hovedrolleinnehaveren. En pen, velskapt dame, behagelig for blikket uten på noen måte å være sensasjonell. Men sånne er det mange av på TV, og det er heller ikke det jeg husker. Det jeg husker er leppene. Et sett grotesk oppblåste, uformelige Botoxmonstrositeter som helt ødela harmonien i ansiktet, og som helt trakk blikket og oppmerksomheten bort fra damens øvrige kvaliteter. Og store deler av plottet ble punktert av gjentatt undring over hva som egentlig foregikk i hodet hennes når hun fant på dette. Men hun ble altså husket. Uten disse leppene hadde hun utvilsomt, som resten av episoden, vært helt blåst fra hukommelsen. Mye av dagens mediavirkelighet dreier seg om å bli husket, uansett hvilke hesligheter som må til for å få det til.

 

Med alder og forhåpentligvis et snev av visdom begynner jeg å få litt perspektiv på vininteressen og begynner å lure på om ikke mange vinprodusenter opererer etter samme prinsipp. I et nådeløst vinmarked er det viktigste å bli husket. Ikke for nøytral, kjølig eleganse som ikke alltid når opp til en 10er på perfeksjonsskalaen, men som likevel har kvaliteter som sjarm, karakter og en velbalansert personlighet. Ingen har blitt husket for det, i hvert fall ikke innenfor rammen av et kort bekjentskap som kun varer til prøveglasset er tomt. Gud så kjedelig det normale er. Ingen gidder å se på et Big Brother fylt med noenlunde normale mennesker. Det som huskes er det som gir deg en eller annen trøkk i trynet.

 

Jeg får tidvis noen ahaopplevelser ved vinsmaking. Et eksempel var en "halvblind" smaking våren 2008 under temaet "får vi det vi betaler for"? Med halvblind mener jeg at vinene i flighten var kjent, men hva som var i hvilket glass var det ikke. En av flightene var amerikansk vin, og med min relative ukyndighet på området forbant jeg heller ikke de ulike vinene i flighten med særskilte forventninger. Jeg stilte med blanke ark i likhet med de fleste andre tilstedeværende og hadde ingen forventninger til produsentprestisje eller stil. Og det var liten tvil om hvilke viner i flighten som var dyrest. Sminken og ekstraksjonen stakk igjennom. Samtidig var det heller ingen tvil om hvilke viner jeg likte best og det var vinene som var de minst påkostede og billigst (det var bare en 3-4 viner i flighten). De hadde en renhet og balanse som de mer påkostede manglet. For meg var dette en øyeåpner, og kanskje et uttrykk for at vininteressen har nådd en viss grad av modenhet? Bøllene husker man kansje, men akk så slitsomme de blir i lengden. Å være en dyktig vinmaker dreier seg også om å vite når nok er nok. Man spiller ikke høyere fordi om volumkontrollen er gradert til 11 (Spinal Tap).

 

Disse tankene dukket opp igjen forleden kveld på en større Piemontesmaking. Og helt spesifikt i en flight med tre enkeltvinmarksBaroloer fra 97-årgangen i regi av Robert Voerzio, for øvrig langt i fra den mest pågående av modernistene (og modernisme i Nebbiolo kan ha sine gode sider også - modernisme betyr langt i fra nødvendigvis eik, ekstraksjon og trøkk i trynet). I slutten av smaksnotatet skrev jeg likevel "disse vinene ville vært bedre om han ikke anstrengte seg så voldsomt". Morsomt nok var også den minst meritterte vinmarken på noen måter den mest interessante vinen. Ikke var vinene forøvrig særlig hjulpet av den litt voldsomme 97-årgangen heller - jeg konstaterer jo at denne årgangen er geniforklart på visse hold, men jeg likte diverse viner fra den klare, kjølige og litt kantete 98-årgangen bedre. 97-erne hadde jevnt over for mye Botox.

 

Selvsagt finnes det perfekte 10ere; drømmeviner. Viner som klarer å ha mye av alt, uten at det går på bekostning av typisitet, eleganse, personlighet og en velbalansert karakter. Men de er sjeldne, og det går gradvis opp for meg hvor vanskelig dette kan være. Men perfekte 8-ere blir ikke 10-ere ved å blåse opp leppene eller pumpe opp utvalgte elementer. De blir bare dyrere, og underveis mister de balansen og på sett og vis helhetsperspektivet, og etter å ha smakt de, husker du bare leppene. Eller whatever. Give me a perfect 8 any day.

Noen dager i Praha ...

Postet av: Vibeke Dalseg

Har nettopp tilbragt 3 dager i praktfulle Praha, og ble overveldet av Prahas kulturrikdom og vakre bygninger. På så kort tid er det umulig å få med seg alt, så vi reiser gjerne tilbake til denne vakre byen selv om vi ble lurt flere ganger. En lunsjrestaurant krevde oss for cover charge da regningen ble presentert, et annet sted betalte vi 100 korunas, ca 35 NOK, for en pils som skulle kostet under det halve, og maten var dyr og lite spennende. Dette var på helt enkle kroer litt unna turiststrøket. Generelt følte vi at de prøvde lure dumme turister. Godt råd er at bare AAA-taxi er å stole på, og at lommetyver finnes overalt.

Som alltid var vi nysgjerrig på å smake lokale drikkevarer. Tsjekkisk øl er jo berømt, men når det gjelder egenproduserte viner, ble vi advart, også av tsjekkerne selv. Men likevel, vinen skulle testes. Vi ble anbefalt restauranten U Modre Kachnicky (Blue Duckling) i Mala Strana like ved den norske ambassaden. Denne restauranten er kjent for god tsjekkisk mat og vin i tillegg til internasjonale retter. Villsvinretten var ikke imponerende, og vinen som ble servert ventet vi oss selvfølgelig lite av, men her ble vi gledelig overrasket. Prisen derimot var langt høyere enn vi hadde forventet i Tsjekkia.

Vi kan altså anbefale rødvinen Moravino Valtice, Mikulovska, Svatovavrinecke (saint lauren) NOK 217 (675 korunas) for en flaske og hvitvinen Velke Pavlovice, Ch C Andre, Chardonnay NOK 115 (360 korunas) for 2 glass.

En av dagene i Praha var vi i et privat selskap hvor maten kom fra restauranten Kampa Park, som eies av norske Nils Henrik Jebens. Maten var fantastisk, så skal du ha et riktig godt måltid i Praha, så oppsøk en av hans 6 restauranter. Ikke billlig, men både tsjekkere og utlendinger som bor i Praha, anbefalte varmt restaurantene fra hans Kampa Group. Vi smakte ellers en god ungarsk Late Harvest dessertvin produsert av Bujdoso Pinceszet. Forøvrig gikk det i store mengder Bohemia Sekt musserende vin som, når den var kald nok, smakte helt greit. Vi smakte bare Pilsner Urquell som var litt tamt etter vår smak. Det mørke ølet prøvde vi ikke.

Luis Pato om 2008-årgangen fra Beiras

Postet av: Luis Pato v/Vibeke Dalseg
Noe av grunnen til at portugisisk vin er så forskjellig for de ulike områdene, er det omskiftelige været og geografiske forskjeller, i tillegg til de særegne druene naturligvis. Det lille landet er smalt og har nærhet til Atlanterhavet, men vinproduksjonen er også påvirket av de mange fjellkjedene og ulikt jordsmonn. 

 luispatovin
Luis Pato har sendt meg denne rapporten fra området Beiras for årgangen 2008: 

2008 is expected to be  a great vintage in Bairrada for sparkling, whites and reds Baga ( with crop reduction for sparkling) and Touriga Nacional (with small production this year - no sparkling made)  based.

The weather was wet during the winter with some frost in January and rainy days during the Spring. Rain again during the flowering that reduced a lot not only the Touriga Nacional but also the white grapes that this year suffered frost at their first stage, mainly Maria Gomes.

The Summer was not too hot and the ripening period was long. Curiously we were expecting a difficult time to get the full polyphenolic ripeness but the vines, specially from Baga -that had a normal production - not affected by the rain at the flowering. Of course, if my Baga is outstanding (as we believe) was because we did a first harvest for sparkling rosé production at August's last week - in some cases  60% but in general 50%) leaving the other bunches to pick at September last week - achieving a polyphenolic superb maturation as for Vinha Pan and Vinhas Velhas range. I imagine that 2008 Pé Franco and Vinha Barrosa will be, as say the Bordeaux people the Century's vintage.

News at 2008 vintage to be released before September (it will be in August) 2009- A sparkling slightly rosé from Single vineyard VINHA FORMAL that is my come back (just for two products) to Bairrada denomination, made with 50% Bical and 50% Touriga Nacional grapes, fermented in the casks used for the Vinha Formal 2007 white fermentation for 4 weeks and bottled for the second fermentation on SEPTEMBER 30th 2008- the grapes were picked on August 26th.

A single vineyard Vinha FORMAL RED with 100% Touriga Nacional (just two casks) and the coming back of Vinha Barrio (two casks) and Quinta do Moinho (two casks). As in 2007 Vintage  we did in partnership with Filipa the Molecular white wine FLP (or LP  for the Brasilian market) with Bical, Cerceal and Sercialinho Grapes and as experience to check the winemaking a Low alcohol Sweet Red wine with Baga, that will be our Red Molecular Wine.

 

Best regards Luis Pato

Bairrada ... et møte med Luis Pato, kongen av Baga

Postet av: Vibeke Dalseg

Luis Pato er vel den portugisiske vinmaker som er best kjent utenfor Portugal. Hans viner serveres på prestisjefylte restauranter rundt i verden, noe han med god grunn er mektig stolt av. Området er Bairrada eller regionen Beiras hvor Baga er den vanligste røde druesorten. Denne tanninrike og vanskelige druen har han klart å få de mest elegante viner ut av. I Portugal er hans musserende viner mest kjent, men i Norge har vi heldigvis et par av rødvinene hans på Vinmonopolet. Det er en fest å besøke Luis Pato, så det kan anbefales på det varmeste. Når du er i området så besøk samtidig det snodige slottshotellet Bussaco. Men for all del ikke gå glipp av områdets spesialitet Leitao (helstekt smågris) på en av de lokale restaurantene rundt Anadia og Mealhada, samt deres fristende desserter.

Beiras ligger syd for Porto og strekker seg fra havet til Dao i øst og ned til Estremadura i syd. Det er et svært kalkrikt område og den delen som kalles Bairrada (betyr leire) er altså preget av leire.

Ikke uten grunn kalles Luis Pato for kongen av Baga. Luis Pato arvet vinmarkene etter sin far Joao Pato. Han er en lekende og eksperimenterende vinmaker. Av utdannelse er han kjemiker, og sier selv at dette har gitt ham et analytisk rammeverk. Han ønsker å ta vare på den lokale druen Baga, og målet er å lage en av verdens toppviner fra denne druen. Luis Pato er spesielt stolt av sin ekstremt dyre rødvin Pe Franco, fra upodete Baga-vinstokker, en 2 hektar vinmark plantet for 20 år siden. Myk som fløyel, men likevel kraftfull nok.

http://www.starchefs.com/wine/starvintners/html/luis_pato/index.shtml

 

Inntil nylig skulle en rødvin være 100% Baga for å få betegnelsen DOC Bairrada. Dette er nå lempet på, men Luis Pato har likevel valgt å bruke betegnelsen Vinho Regional Beiras for sine viner. I Portugal kan altså toppviner ha betegnelsen Vinho Regional, noe som bare forteller at man ikke oppfyller de strenge DOC-reglene for området.

 

Luis Pato er stolt av sitt navn og av sine døtre. Pato betyr and, og hans 3 døtre har fått hver sin and som symbol på etikettene. Da jeg møtte Luis Pato i Oslo ved lanseringen av Tom Marthinsens bok Vinens Vinnere 2009, fortalte han at nå gledet han seg til and nr 4, i og med at hans datter Filipa Pato venter barn. Filipa er også vinmaker, og får mye oppmerksomhet for sine viner, og i Portugal ble hun sammen med vinmakeren Sandra Tavares fra Chocapalha, Pintas og Vale Dona Maria kåret til årets navn. Filipa Pato er også kjemiker av utdannelse, og som sin far er hun også eksperimenterende, men går sine egne veier. Hun kaller derfor noen av sine viner Ensaios, som betyr øvelse. For få år siden var en av hennes viner på Vinmonopolet, og forhåpentlig finner vi dem der igjen.

 

Når det gjelder hvite viner er Bical den dominerende druesorten i dette området.

 

Jancis Robinson er tydeligvis imponert over Portugals hvite viner. Les hva hun skriver om Filipa Patos hvitvin Arinto Bica, FP 2007 (Beiras) (wine of the week 19.8.08): 

http://www.jancisrobinson.com/articles/20080813.html

Jancis Robinson, mai 2008 ? Portugal?s huge distinctive whites

http://www.filipapato.net/article.php?id=jr20080506&PHPSESSID=518403115d9857326cc3431804a80f5b

Overdreven lufting av vin?

Postet av: Robert Lie

Lufting av vin har lenge vært et tema med mye synsing og lite fakta. Ofte er det helt individuelle preferanser om hva som er riktig eller galt. I vinkretser er det blitt en sannhet at jo mere du lufter en vin desto mere vil den åpne seg. Dekantering flere timer i forveien av at en vin skal smakes er blitt et vanlig fenomen.
Jeg har flere ganger opplevd at dette ikke stemmer med mine egne erfaringer, hvor jeg har smakt  viner som har tapt seg og blitt ødelagt av for mye lufting. Jeg tenkte derfor jeg skulle bidra med litt synsing om temaet selv, samt litt vitenskapelig fakta.
Det er her viktig å skille begrepene lufting og det å åpne en flaske og la den stå en stund i åpen tilstand. Dette har ingen effekt da kun det aller øverste av vinen er i kontakt med luft. Med lufting menes altså å helle vinen over på en karaffel.

Vi kan begynne med viner jeg ikke syntes burde luftes i det hele tatt.

Eldre viner er ofte ekstremt skjøre, og medfører en stor risiko for oksydasjon ved lufting. Dette er etter min erfaring nesten uten unntak når det gjelder godt modne viner. Viner som Madeira, tawny portvin og oloroso sherry er blant de få vintypene som selv i modne utgaver tåler mye luft da de allerede har gjennomgått en oksydativ fremstillingsprosess.

Enkle rimelige viner har sjelden noe å hente ved lufting, men tar neppe skade av en tur innom karaffelen.

Champagne bør etter min mening ikke luftes, da dette gjør at boblene forsvinner raskere og du vil ende opp  med en "flat" Champagne.

Hoveddelen av vin som burde luftes, er unge aromatiske viner. Disse kan ofte være lukket når de åpnes. Luftingen frigjør aromastoffer og får vinen til å åpne seg på samme måte som når du svinger vinen i glasset.

Reduktive viner må luftes godt, enten det er i glasset eller i en karaffel. Dette for å fjerne lukt av hydrogensulfid og mercaptaner som oppstår ved reduksjon.

Forskjellige druetyper har ulike egenskaper og reagerer også forskjellig i kontakt med luft. Mitt intrykk er at viner som er laget på druer som riesling, chardonnay, syrah og nebbiolo er viner som ofte har godt av og tåler mere luft enn andre. Mens druer som sauvignon blanc og pinot noir lett faller sammen ved overdreven lufting. Dette avhenger selvfølgelig også av produsent, voksested, årgang osv.

Den respekterte ønologen Dr.Emile Peynaud har lenge argumentert at vin ikke burde luftes lenge. Han hevder at jo lenger en vin er i kontakt med oksygen desto mer svak og uklar aroma vil den ende opp med.
Dette argumentet blir støttet i den første objektive testen på aromatap ved lufting av vin, i en artikkel av Dr. Ronald Jackson (forfatter av blant annet boken wine science) Resultatene viser tydelig tap av viktige aromakomponenter som ethyl, estere(fruktighet) og terpener (florale aromaer) ved lengre kontakt med oksygen. Testen konkluderer også med at oksydative reaksjoner i vinen bidrar til aromatap i tillegg til at aromakomponenter forsvinner.

Så hva er optimal luftetid?
Dette kommer selvfølgelig an på flere faktorer som nevnt tidligere, men jeg har sjelden sett noen positiv utvikling utover et par timer på karaffel.
Jeg må dermed si meg enig med Dr. Peynaud og Dr. Jackson og da sikkert uenig med store deler av vinNorge.

- Og dette vil kanskje ergre de store, men enkelte små vil det more.

Ønsker å dele noe jeg hørte på radioen i går. Noe radioteateret kaller for "russisk kvartett", basert på tekster av Anton Tsjekov. Det første avsnittet er det mest vin mat relevante, men jeg ble nå underholdt hele veien igjennom. Lyden laster du ned her. Og her kan du lese mer.

Lykke til. Pe.

Super meny, råttent vinkart

Postet av: Odd Rydland

Jeg har hatt et par veldig hyggelige matopplevelser på de vanligvis så utskjelte norske turisthotellene i høst. Hotellene får være anonyme av ulik årsaker. Men opplevelsene, særlig den ene, får meg imidlertid til å reflektere over hvor mye arbeid det gjenstår før vi har en noenlunde almen vinkultur og dannelse i dette landet. For hotellet - som ligger i en liten Vestlandsbygd - hadde åpenbart gjort seg ekstremt flid med menyen. Matkulturen var det ingen ting i veien med.

 

Både begge dagers lunsj, og den første dagens middag, var usedvanlig bra, og stort sett på nivå med det beste man kan få i Bergen på en god dag (så får andre mene noe om hvor stort et kompliment dette er). Meget vellykkede kombinasjoner med en viss originalitet, tindrende rene smaker og fine råvarer, og flott anretning. Mer enn godt nok i den aktuelle settingen, milevis over hva jeg hadde ventet, og flott nok til at det frister å legge flere overnattinger der - og til at jeg tenker tanken på om det kan passe med et overnattingsbesøk igjen. Og det er det sjeldent jeg gjør etter hotellmiddager.

 

Men så var det vinkartet da. Jeg hadde sett vinkartet på forhånd, og fått hotellet til å gjøre noen hasteinnkjøp som hjalp, men vinkartet var av den typen som sørget for at forventningene til maten var av typen ferdigskrelte poteter og saus fra pose, så overraskelsen på maten var desto større.

Men tilbake til vinkartet, i den grad det i lot seg dechiffrere da. 11 røde og 7 hvite, bare en med årgangsbenevnelse, og en tilfeldig opplisting av produsentnavn i det ene tilfelle, appellasjonsnavn i det neste, druemiks i det tredje, osv.

 

2 franske rødviner, begge billige Bordeauxslott (en stor fordel med Bordeaux er at det for vinnovisen alltid er naturlig å begynne med navnet på eiendommen, og ikke navn på cuvee eller drue) var alt fra det landets rødviner. 3 Valpolicellaer og 2 Montepulcianoer (Nobile og Rosso), samt en Negroamaro, var utvalget fra Italia og la beslag på ytterligere 6 av de 11 rødvinsplassene. For sikkerhets skyld var en av de en Amarone på magnum.

 

Noen av disse vinene er sikkert bra, men med plass til 11 rødviner på menyen, hvorfor må tre av de være Valpolicella (i stedet for for eksempel en Valpolicella, en Barbera og en Nebbiolo de Langhe for bare å tenke på tre viner som ville kunne dekke et bra spekter av matretter)? Og flere rødviner fra Valpolicella enn fra hele Frankrike?

 

I tillegg 3 spanjoler, ingen av de fra meriterte områder og lokale druer - fra de oppgitte cuveenavnene (og det var all informasjon som fantes på kartet) har jeg klart å identifisere de i ettertid, og de er alle 3 viner som består av ulike mikser av Syrah, Cabernet og Merlot.  Og ingen av de fra klassiske, spanske appellasjonene. Og dermed var rødvinslisten ferdiganalysert.

 

På hvitvinssiden ikke en eneste Riesling, derimot Jacobs Creek Chardonnay. Og av alle ting en Klevener de Heiligenstein, uten nærmere angivelse. Jeg turte ikke spørre, og maten var for god til at jeg orket å bruke tid på det. Men dere har tatt poenget.

 

Meningen er ikke å analysere vinkartet detaljert, men dere må nesten få noen detaljer for å forstå hvor svakt det var. Praktisk talt hvilken som helst person som bruker 10 minutter på å lese dagsavisenes vinspalter pr uke vil klare å sette sammen et dramatisk bedre vinkart. Og med litt hjelp fra importør eller fra et polutsalg (i hvert fall fra mange av de) er det mulig å lage en miks av viner som representerer litt stilistisk renhet og litt bredde i smaksopplevelser som gjør at de representerer et stilspekter som kan matche et spekter av smaksmessige balanser og retter.

 

Hva gjør importørene for jobb som selger slike porteføljer inn til hjelpeløse hoteller? Hvorfor Syrah fra Catalonia? Hadde vi bedt kokken importere sin torsk fra La Mancha hadde han trolig trodd vi var moden for innleggelse.

 

Så hvorfor gjør et hotell som åpenbart er opptatt av mat, og gjestenes opplevelse knyttet til måltidene, dette? At man ikke kan, er en ting. Men at man åpenbart ikke forstår at man ikke har kompetanse, er noe helt annet. Hadde man innsett at vin er viktig og innsett sin bunnløse mangel på vinkompetanse er det ikke umulig med et minimum av innsats å gjøre det dramatisk mye bedre enn dette. Eller har man ikke skjønt at drikken til maten er en del av hele måltidet og opplevelsen? Menyen sladrer om at det står intelligente mennesker bak. Så hvorfor?

Algarves snø, legenden om mandelblomstringen

Postet av: Vibeke Dalseg

I år reiser jeg til Algarve allerede i februar for å oppleve mandelblomstringen og karnevalstiden. Skal bo i vakre Tavira, nær Spania, som etter min mening er den mest sjarmerende byen på hele Algarvekysten. Så leier jeg bil for å reise innover i landet. Det er her mandelblomstringen er på det vakreste. Et finere møte med våren kan jeg nesten ikke tenke meg. 

11767108550405lpPortugal har en lang og fargerik historie, og også mandelblomstringen har sin.

Før Portugal eksisterte, for ca tusen år siden, var det et stort maurisk kongedømme, Al-Gharb, som okkuperte hele det spanske Andalucia og områdene Algarve og Alentejo. Hovedstaden i dette kongedømmet var Chelb (som idag er Silves), og kongen var Ibn-Almundin. Han forelsket seg i vakre, unge Gilda som kom fra det kalde nord. De giftet seg og flyttet inn i hans slott i Silves. Men den unge dronningen er trist og deprimert og kongen vet ikke hva han skal gjøre for å få henne glad igjen. Det viser seg at dronningen savner snøen som hun var vant til fra sitt hjemland. Kongen ville gjerne få sin dronning glad igjen og fikk en super ide. Han besluttet å plante tusenvis av mandeltrær rundt slottet i Silves og utover hele Algarve. Tidlig om våren, allerede i februar måned det påfølgende år, sto alle mandeltrærne i full blomst med sine vakre rosahvite blomster. Dronningen ble lykkelig ved synet av det som minnet henne om hennes snødekte hjemland. Og siden levde kongen og dronningen lykkelig alle sine dager.

 

Ikke bare Algarve, men store deler av Portugal er dekket av disse hvite og rosa mandelblomstene i januar/februar, og mange steder markeres dette med en fest til minne om den mauriske kongens kjærlighet til sin unge dronning.

Portugiserne finner alltid en anledning til å feste, og siste helg i februar feires de gode ostene fra Alentejo i den lille byen Serpa nær spanskegrensen. Dette skal jeg også få med meg denne gangen. Da blir det anledning til å smake Serpas egne berømte oster, lokale retter av lam og porco preta (pata negra eller iberisk skinke) og spennende supper og desserter. Og god vin fra Alentejo hører til. Det er alltid viktig i Portugal som ellers å komme seg utenom turistfellene for å få med de store opplevelsene. Stopp på små steder og finn frem til restauranter som portugiserne selv oppsøker. I Serpa vedlikeholdes gamle middelaldersanger, og jeg opplevde på en restaurant at alle gjestene, inkludert meg, stemte i. 

Gleder meg til å komme tilbake til Serpa, til Tavira og til deilige Portugal.

Hva prøvde du sist for første gang?

Postet av: Peter Raugland
 
Alsace var min første vin region. Du vet; det området i Frankrike vi skal vite alt om. Navna på druene, deres karakter, terroir uttrykk og what not. Appellation reguleringer og ikke minst navnet på regionens fanebærer. I mitt tilfelle Olivier Humbrecht. Da jeg først leste om han var jeg i utgangspunktet uenig i hvordan han drev sin produksjon. Jeg tenkte dette: Hvorfor lager du ikke tørrere hvitviner? Knastørr og syrerik hvitvin på riesling, er det for mye forlangt? Hvorfor tillater du restsukker, malolaktisk gjæring og hvorfor filtrerer du ikke vinen?  Jeg kunne ikke forstå hvorfor denne vinen var Alsace mest ettertraktede.

Jeg lever i en tilværelse hvor gode bøker om dyr vin er billigst. Det var derfor gjennom teksten jeg hadde mitt første møte med den søte hvitvin. Skribentene skrev om Selection de Grains nobles, vendage tardive ble også nevnt, Rangen og Gewurztraminer.  Men som alt annet som må fra teksten via øyet og frem til hjernen, så tar det tid før det oppfattes av kroppens begjær center. Ordene grand cru, SGN, Gewurztraminer, Rangen klarer aldri helt å mobilisere en fysisk higen. Det er heller skribentens artikulering av sitt møte med vinen som pirrer. Ikke alle skribenter pirrer meg, men de få som klarer det, er de som distanserer seg fra det omgitte ? for heller å fokuserer på det som ble gitt. For det å drikke handler om forholdet mellom glassets budskap og munnens reaksjon. Skribentens begjær for noe elsket, forholdet til vinen, nærheten dem i mellom, handlingens utfall.  Lærde skribenter glemmer nok ofte dette. Analysens tendens er at den er følelseløs.

Personlig mener jeg at vin skal nytes alene om natten, eller opp mot en vegg om dagen.  Den skal nytes og behandles etter ens humør. Jeg behøver da ikke å fortelle noen om hvordan vinen min er? Jeg vil ikke høre at mine venner har drukket av min vin før meg. Og har dem, vil jeg ikke høre deres dom over den. Jeg vil heller ikke dele vinen med andre rundt et bord, drikke av samme flaske. Å se en god venn tylle i seg elsket vin uten å ofre den en tanke, annet enn begjæret for dens evne til å beruse.

Derimot har jeg ingenting i mot at andre deler sine erfaringer. Øser av sitt bryst. Bryske med sine fjær. Autobiografens fortelling om erobringen står alltid høyt i kurs hos oss som aldri erobrer. Vi har aldri vært på den spanske landsbygd for å smake deres viner, unge som gamle, dype og kraftige som høye og smale ? spyttet, dømet, gitt poeng, skrevet stikkord, bokført eller glemt. ?Kanskje litt stor nese, et deilig mørkt rubinrødt skjær i fargen, smal slank og sprek kropp, kraftig og fyldig ende. Long legs. Trekk for syrlighet og utemmet livlighet. Kan drikkes nå og om fem år, 89 poeng.? Slike tastenotes kan fylle mine fem minutter med ensomhet. Har jeg derimot en hel kveld alene så duger ikke dette. Da må andre skribenter på banen, de som vet hva jeg vil lese, de som deler min fetisj.

Det å oppdage at en er en søtvin fetisjist uten å ha smakt søtvin vil nok for noen fremstå som litt søkt. Men her kommer analysen til sin rett. Hva ønsker jeg egentlig av vinen? Hvilken følelse vil jeg at vinen skal skape i min munn? I lang tid ropte mitt begjær på en stor våt stein, umodne grønne epler, litt citrus og kanskje litt nyslått gress ? og et skarpt barberblad. Men ønsker jeg egentlig det? Det jeg ønsker er en vin som kan skjemme meg bort, en vin med kaskader av moden frukt, deilig varm mineralitet, aromaer av søtt krydder, litt floralitet, tilstedeværelse mens den langsomt og forsiktig avgir sin smak, klamrer seg til min tung og ganske så forsiktig nevner at den elsker meg. Det jeg ønsker er en vin som er for tykk til å kunne få plass i en alsacisk flaske.

Hvorfor higet jeg etter den stramme, bitre, syrlige, umodne, kvisete, bråkete, smale, slanke, tørre vinen? Når det jeg ønsker er den litt lavere, litt mer fyldigere, den blidere, den feite, den svette, klissene,  søte vinen? Vinen som gir meg det jeg egentlig vil føle.        Jo det er vemodig å allerede ha funnet min kjærlighet, den vinen jeg vil nyte alene om natten. Den vinen jeg vil utforske, den vinen jeg vil kjenne gjennom hver eneste årgang, den vinen jeg vil se utvikle seg over tid, den vinen jeg vil elske, ogsåvidre.

Skribentenes uforståelig fasinasjon for det søte fikk til slutt kontakt med mitt kroppslige begjær, takket være min fasinasjon for den tørre og syrlige aslaciske hvitvin. I disse bøkene står det skrevet om Tokay Pinot Gris. En drue det lages fabelaktig søtvin på. Men som ikke skal forveksles med den søte vinen Tokaji fra Ungarn. Mitt begjær sto så for resten.

Produsentene som lager søt vin har i grunnen det samme utgangspunktet som de menneskene som lager tørr vin. Men det er noe med de som lager søt vin som sjarmerer meg. Hva de gjennomgår for min skyld. For at min munn skal kunne oppleve velbehag og føle seg kjemmet bort. Bare i druehøsten alene strekker det seg et bånd av kjærlighet, fra plukkerens selektive never ? frem til min selektive tunge. Et nødvendig og tilstrekkelig bånd av kjærlighet. Disse menneskene ønsker jeg å møte, disse menneskene vil jeg snakke med, jeg tror vi har mye til felles.     

  

En vinreise i Portugal

Postet av: Vibeke Dalseg
Godt nytt år! Jeg håper du planlegger en reise til Portugal i 2009. Fremdeles er det mulig å gjøre en slik ferie billig. Både hoteller og restauranter finnes i alle prisklasser. Jeg har reist over hele Portugal, og bor som regel på et hotell i klassen Residencial når jeg ikke leier en leilighet. Det er på disse reisene jeg har blitt kjent med så mange vinprodusenter, og derfor håper jeg at også du skal oppdage og nyte portugisisk vin der den produseres. 

Portugal er et lite land, men vin fra de ulike distriktene er likevel svært forskjellig. Dette er fordi Portugal har en mengde unike druesorter og variert natur og jordsmonn fra nord til sør. Den mest kjente druen er Castelao som tidligere ble kalt Periquita, men dernest kommer Touriga Nacional, som nå dyrkes i store deler av Portugal, men mest i Douro, der den gir karakter til portvinene og de etter hvert mange kjente rødvinene fra dette området. Touriga Nacional er nå også ettertraktet eksportvare. I gamle dager ble de forskjellige vinstokkene plantet hulter til bulter på et område, men likevel kan vinmakeren spesifisere de forskjellige druetypene. På Quinta do Vale Dona Maria i Douro har vinmakeren Sandra Tavares da Silva gjenkjent over 30 druesorter i en av deres viner.

http://www.aperitif.no/index.db2?id=73890

http://www.wineanorak.com/chocapalha.htm

 

Det er spennende å reise gjennom Portugal og prøve vin fra de forskjellige områdene. Du starter i nord med Vinho Verde hvor vinrankene henges høyt, og Douro hvor druene fremdeles fottråkkes hos en rekke produsenter. Fortsett reisen sydover gjennom Dao, Bairrada, Ribatejo og Estremadura i det midtre Portugal, Alentejo og Terras do Sado eller til og med helt ned til turistområdet Algarve der blant annet Cliff Richard driver sin vingård Adega do Cantor. Overalt er du garantert gjestfrihet og et møte med spennende kultur og den enkle, men varierte portugisiske maten. Husk for all del, på din vinreise i Portugal ? å smake de mange ulike hvite vinene, spesielt fra Vinho Verde naturligvis, men hvite druer som Bical, Sercial, Antao Vaz og Arinto gir aromatiske og friske hvite viner som etterhvert har vekket oppsikt internasjonalt.

Håper dette høres fristende ut! Om du trenger tips så skal jeg prøve å hjelpe. 

 

Enten du er i Portugal eller kjøper en flaske portugisisk vin i Norge, så legg alltid merke til hvilke druetyper som er brukt i de forskjellige og kjenn deres særpreg.

http://www.catavino.net/blog/portuguese-grape-vocab/

http://www.squaremeal.co.uk/feature/exploring-portugal-wines

 

Jancis Robinson har blitt oppmerksom på dette fantastiske vinlandet og har skrevet flere artikler de siste par årene.

http://www.jancisrobinson.com/sitesearch/page/0.html

Ny Douro stjerne:

http://www.agoodnose.com/index.php?action=page&p=blog&m=11&y=2008

Nye Douro:

http://www.agoodnose.com/index.php?action=page&p=the_new_douro

Niepoorts nice nose:

http://www.agoodnose.com/index.php?action=page&p=blog&m=8&y=2008

Jancis Robinson, i en artikkel 5.9.08 tar for seg alle vinområdene i Portugal

http://www.jancisrobinson.com/articles/a200809059.html

Jancis Robinson om Esporao Reserva Branco 2007 (Alentejo) (wine of the week 1.7.08):

http://www.jancisrobinson.com/articles/20080630.html

22.des.2008

Postet av: Peter Raugland

Endelig. Ferdig! Jeg er vel neppe alene om å ha krysset ut punkter på lista frem mot jul? Min liste er nå utkrysset. Jeg er hjemme og belønningen er satt frem, mors julesnacks kunne aldri hamle opp med det jeg nå er på nippet til å putte i min kropp. En snickers og en flaske chilensk cabernet sauvignon kjøpt for en halvtresser på netto. Disse uatskillige brødre skal nå i min mage, i mitt blod og i mitt hode. Denne kombinasjonen av mat og vin er i mine øyne perfekt. Nå! Hva slags junk-de-lux kombinasjon tyr du til når din kropp skal behandles på en spesiell måte?

God jul. Pe.

Vinter og snø i Dao Portugal - Quinta dos Roques

roquesvinter
Postet av: Vibeke Dalseg

Fjellene i Dao og Douro er dekket med snø, og dette har selvfølgelig ført til store problemer på veiene. Men for vinprodusentene er ikke dette noe uvanlig, og vinstokkene klarer seg fint bade med ekstrem varme og kulde. Jeg har fremdeles kontakt med mine gode venner blant vinprodusentene i Portugal, og får jevnlig rapport fra dem. Rapporten for året 2008 fra Luis Lourenco på Quinta dos Roques har jeg valgt å ikke oversette og regner med at det går greitt for de fleste:

This year the winter in the Dao region was less rainy but warmer than usual especially in January and February with a few very cold days in end of March with frost hitting the new shoots mainly of Touriga Nacional which is the first to burst.

The beginning of Spring was very rainy especially in May, with 20 days of rain, precisely when the vines were in full flowering period, which caused a poor fruit set.

June was very warm and dry. July and August stable but less warm than we would expect from a Portuguese Summer. This was very good in terms of maturation, allowing the berries to develop the sugar content, colour and tannins in a very smooth way, giving very healthy and well balanced grapes with good alcohol and acidity contents and round tannins.

Harvest began on September 22 with the Bastardo red grape and Bical white grape, and we finished on October 17 with the Touriga Nacional grape.

From mid September and specially in October we had a very good harvest weather with sunny but not very hot days, providing us with the best conditions we could have asked for, because given the small quantity of grapes we had, at least the quality smiled on us.

In the winery we realized that juice yields were much lower than usual thus leading to an even smaller harvest.

The white wines are very flavourful, fresh and well balanced; the red wines have very good concentration, smooth and elegant tannins and very deep colours.

The best wines are, as usual, in the reds the Touriga Nacional, the Jaen and an astonishing Tinta Roriz ... and in the whites the Malvasia Fina and Encruzado.

GOD JUL til alle lesere
Les mer i arkivet » April 2010 » Mars 2010 » September 2009
hits