DN.no Vinblogg

Postet av: Peter Raugland
 
Alsace var min første vin region. Du vet; det området i Frankrike vi skal vite alt om. Navna på druene, deres karakter, terroir uttrykk og what not. Appellation reguleringer og ikke minst navnet på regionens fanebærer. I mitt tilfelle Olivier Humbrecht. Da jeg først leste om han var jeg i utgangspunktet uenig i hvordan han drev sin produksjon. Jeg tenkte dette: Hvorfor lager du ikke tørrere hvitviner? Knastørr og syrerik hvitvin på riesling, er det for mye forlangt? Hvorfor tillater du restsukker, malolaktisk gjæring og hvorfor filtrerer du ikke vinen?  Jeg kunne ikke forstå hvorfor denne vinen var Alsace mest ettertraktede.

Jeg lever i en tilværelse hvor gode bøker om dyr vin er billigst. Det var derfor gjennom teksten jeg hadde mitt første møte med den søte hvitvin. Skribentene skrev om Selection de Grains nobles, vendage tardive ble også nevnt, Rangen og Gewurztraminer.  Men som alt annet som må fra teksten via øyet og frem til hjernen, så tar det tid før det oppfattes av kroppens begjær center. Ordene grand cru, SGN, Gewurztraminer, Rangen klarer aldri helt å mobilisere en fysisk higen. Det er heller skribentens artikulering av sitt møte med vinen som pirrer. Ikke alle skribenter pirrer meg, men de få som klarer det, er de som distanserer seg fra det omgitte ? for heller å fokuserer på det som ble gitt. For det å drikke handler om forholdet mellom glassets budskap og munnens reaksjon. Skribentens begjær for noe elsket, forholdet til vinen, nærheten dem i mellom, handlingens utfall.  Lærde skribenter glemmer nok ofte dette. Analysens tendens er at den er følelseløs.

Personlig mener jeg at vin skal nytes alene om natten, eller opp mot en vegg om dagen.  Den skal nytes og behandles etter ens humør. Jeg behøver da ikke å fortelle noen om hvordan vinen min er? Jeg vil ikke høre at mine venner har drukket av min vin før meg. Og har dem, vil jeg ikke høre deres dom over den. Jeg vil heller ikke dele vinen med andre rundt et bord, drikke av samme flaske. Å se en god venn tylle i seg elsket vin uten å ofre den en tanke, annet enn begjæret for dens evne til å beruse.

Derimot har jeg ingenting i mot at andre deler sine erfaringer. Øser av sitt bryst. Bryske med sine fjær. Autobiografens fortelling om erobringen står alltid høyt i kurs hos oss som aldri erobrer. Vi har aldri vært på den spanske landsbygd for å smake deres viner, unge som gamle, dype og kraftige som høye og smale ? spyttet, dømet, gitt poeng, skrevet stikkord, bokført eller glemt. ?Kanskje litt stor nese, et deilig mørkt rubinrødt skjær i fargen, smal slank og sprek kropp, kraftig og fyldig ende. Long legs. Trekk for syrlighet og utemmet livlighet. Kan drikkes nå og om fem år, 89 poeng.? Slike tastenotes kan fylle mine fem minutter med ensomhet. Har jeg derimot en hel kveld alene så duger ikke dette. Da må andre skribenter på banen, de som vet hva jeg vil lese, de som deler min fetisj.

Det å oppdage at en er en søtvin fetisjist uten å ha smakt søtvin vil nok for noen fremstå som litt søkt. Men her kommer analysen til sin rett. Hva ønsker jeg egentlig av vinen? Hvilken følelse vil jeg at vinen skal skape i min munn? I lang tid ropte mitt begjær på en stor våt stein, umodne grønne epler, litt citrus og kanskje litt nyslått gress ? og et skarpt barberblad. Men ønsker jeg egentlig det? Det jeg ønsker er en vin som kan skjemme meg bort, en vin med kaskader av moden frukt, deilig varm mineralitet, aromaer av søtt krydder, litt floralitet, tilstedeværelse mens den langsomt og forsiktig avgir sin smak, klamrer seg til min tung og ganske så forsiktig nevner at den elsker meg. Det jeg ønsker er en vin som er for tykk til å kunne få plass i en alsacisk flaske.

Hvorfor higet jeg etter den stramme, bitre, syrlige, umodne, kvisete, bråkete, smale, slanke, tørre vinen? Når det jeg ønsker er den litt lavere, litt mer fyldigere, den blidere, den feite, den svette, klissene,  søte vinen? Vinen som gir meg det jeg egentlig vil føle.        Jo det er vemodig å allerede ha funnet min kjærlighet, den vinen jeg vil nyte alene om natten. Den vinen jeg vil utforske, den vinen jeg vil kjenne gjennom hver eneste årgang, den vinen jeg vil se utvikle seg over tid, den vinen jeg vil elske, ogsåvidre.

Skribentenes uforståelig fasinasjon for det søte fikk til slutt kontakt med mitt kroppslige begjær, takket være min fasinasjon for den tørre og syrlige aslaciske hvitvin. I disse bøkene står det skrevet om Tokay Pinot Gris. En drue det lages fabelaktig søtvin på. Men som ikke skal forveksles med den søte vinen Tokaji fra Ungarn. Mitt begjær sto så for resten.

Produsentene som lager søt vin har i grunnen det samme utgangspunktet som de menneskene som lager tørr vin. Men det er noe med de som lager søt vin som sjarmerer meg. Hva de gjennomgår for min skyld. For at min munn skal kunne oppleve velbehag og føle seg kjemmet bort. Bare i druehøsten alene strekker det seg et bånd av kjærlighet, fra plukkerens selektive never ? frem til min selektive tunge. Et nødvendig og tilstrekkelig bånd av kjærlighet. Disse menneskene ønsker jeg å møte, disse menneskene vil jeg snakke med, jeg tror vi har mye til felles.