DN.no Vinblogg

Teit tittel, javel, men noen av leserne kjenner kanskje gudbenådete Dudley Moores kommersielle suksess På jakt etter drømmekvinnen, også kjent som Drømmekvinnen 10. Selve filmen er for lengst forsvunnet i fortidens tåke, men jeg tror han fant henne, til tonene av Ravels Bolero.

Finner vi vinnerder noen gang drømmevinen? Eller ligger hele moroa i jakten? Man kan begynne å lure av og til. Ikke minst fordi hver gang man tror man har funnet perfeksjonen, så begynner jakten igjen. Jeg minnes en krimepisode på NRK jeg så for noen måneder siden. Jeg husker knapt hvem helten var, og plottet er for lengst visket ut av hukommelsen. Men det jeg husker er den kvinnelige hovedrolleinnehaveren. En pen, velskapt dame, behagelig for blikket uten på noen måte å være sensasjonell. Men sånne er det mange av på TV, og det er heller ikke det jeg husker. Det jeg husker er leppene. Et sett grotesk oppblåste, uformelige Botoxmonstrositeter som helt ødela harmonien i ansiktet, og som helt trakk blikket og oppmerksomheten bort fra damens øvrige kvaliteter. Og store deler av plottet ble punktert av gjentatt undring over hva som egentlig foregikk i hodet hennes når hun fant på dette. Men hun ble altså husket. Uten disse leppene hadde hun utvilsomt, som resten av episoden, vært helt blåst fra hukommelsen. Mye av dagens mediavirkelighet dreier seg om å bli husket, uansett hvilke hesligheter som må til for å få det til.

Med alder og forhåpentligvis et snev av visdom begynner jeg å få litt perspektiv på vininteressen og begynner å lure på om ikke mange vinprodusenter opererer etter samme prinsipp. I et nådeløst vinmarked er det viktigste å bli husket. Ikke for nøytral, kjølig eleganse som ikke alltid når opp til en 10er på perfeksjonsskalaen, men som likevel har kvaliteter som sjarm, karakter og en velbalansert personlighet. Ingen har blitt husket for det, i hvert fall ikke innenfor rammen av et kort bekjentskap som kun varer til prøveglasset er tomt. Gud så kjedelig det normale er. Ingen gidder å se på et Big Brother fylt med noenlunde normale mennesker. Det som huskes er det som gir deg en eller annen trøkk i trynet.

Jeg får tidvis noen ahaopplevelser ved vinsmaking. Et eksempel var en "halvblind" smaking våren 2008 under temaet "får vi det vi betaler for"? Med halvblind mener jeg at vinene i flighten var kjent, men hva som var i hvilket glass var det ikke. En av flightene var amerikansk vin, og med min relative ukyndighet på området forbant jeg heller ikke de ulike vinene i flighten med særskilte forventninger. Jeg stilte med blanke ark i likhet med de fleste andre tilstedeværende og hadde ingen forventninger til produsentprestisje eller stil. Og det var liten tvil om hvilke viner i flighten som var dyrest. Sminken og ekstraksjonen stakk igjennom. Samtidig var det heller ingen tvil om hvilke viner jeg likte best og det var vinene som var de minst påkostede og billigst (det var bare en 3-4 viner i flighten). De hadde en renhet og balanse som de mer påkostede manglet. For meg var dette en øyeåpner, og kanskje et uttrykk for at vininteressen har nådd en viss grad av modenhet? Bøllene husker man kansje, men akk så slitsomme de blir i lengden. Å være en dyktig vinmaker dreier seg også om å vite når nok er nok. Man spiller ikke høyere fordi om volumkontrollen er gradert til 11 (Spinal Tap).

Disse tankene dukket opp igjen forleden kveld på en større Piemontesmaking. Og helt spesifikt i en flight med tre enkeltvinmarksBaroloer fra 97-årgangen i regi av Robert Voerzio, for øvrig langt i fra den mest pågående av modernistene (og modernisme i Nebbiolo kan ha sine gode sider også - modernisme betyr langt i fra nødvendigvis eik, ekstraksjon og trøkk i trynet). I slutten av smaksnotatet skrev jeg likevel "disse vinene ville vært bedre om han ikke anstrengte seg så voldsomt". Morsomt nok var også den minst meritterte vinmarken på noen måter den mest interessante vinen. Ikke var vinene forøvrig særlig hjulpet av den litt voldsomme 97-årgangen heller - jeg konstaterer jo at denne årgangen er geniforklart på visse hold, men jeg likte diverse viner fra den klare, kjølige og litt kantete 98-årgangen bedre. 97-erne hadde jevnt over for mye Botox.

Selvsagt finnes det perfekte 10ere; drømmeviner. Viner som klarer å ha mye av alt, uten at det går på bekostning av typisitet, eleganse, personlighet og en velbalansert karakter. Men de er sjeldne, og det går gradvis opp for meg hvor vanskelig dette kan være. Men perfekte 8-ere blir ikke 10-ere ved å blåse opp leppene eller pumpe opp utvalgte elementer. De blir bare dyrere, og underveis mister de balansen og på sett og vis helhetsperspektivet, og etter å ha smakt de, husker du bare leppene. Eller whatever. Give me a perfect 8 any day.