DN.no Vinblogg

Alle vinelskere/vinsamlere (som regel går de to hånd i hånd, men ikke alltid) jakter på de store vinene, og de av oss som ikke har råd, eller tilgang til, ferdig modnede viner kjøper dem unge, putter dem i kjelleren og krysser fingrene. Med suveren forakt for risikoen som ligger i lagring av vin, og uten tanke på at 15 år er laaaaaaang tid.

Alle som har vært vininteresserte i noen år liker å spille spillet "hvis jeg bare hadde visst"..?. Og jada, vi skulle alle gjerne ha kjøpt mer 80-talls Premier Cru Bordeaux for 20 år siden til 10% av dagens priser. Eller aksjer i Microsoft. Eller et oppussingsobjekt på Grunerløkka. So what? Backtrading kalles visst det i meglerbransjen, og de som har slike tendenser bør visstnok finne seg et annet yrke.

Så i jakten på de store kjøpene leser vi årgangstabeller og legger innpå av de store årgangene, rød Burgund 96 og 99, Piemonte, alt av Riesling som det står Grosses på, osv osv, og fryder oss over de gode kjøpene vi har gjort og som skal kompensere for det vi gikk glipp av enten fordi vi var blakke (500 kroner for en Premier Cru Bordeaux var tross alt mye det når barnehageregninger eller studielån skulle betales), eller fordi vi ikke hadde snåsamannens evner.

Den dårlige nyheten er at det funker ikke alltid sånn. Jeg er lei av å glane på mine flasker 96 Angerville og Montille, og på mine 99 Giacosa, Conterno og Rinaldi. Det er moro, av og til, å smake en ung vin og drømme om hva den kan bli til (og jeg har smakt nok moden vin til å kjenne til potensialet), men det var da ikke for å drikke dem umodne vi kjøpte de?

Og som nevnt, selv for de med samlergenet er det kjedelig å glane på dem i lengden. Poenget med en frimerkesamling er ikke å sende brev, men i motsetning til frimerker skal altså viner konsumeres. Dessuten blir kjellere fulle, og tanken på tusen flasker som modnes, kanskje, i løpet av få år er en anelse skremmende. Viner er faktisk til for å drikkes.

Det kan sies mye om off-årganger, eller restaurantårganger som de gjerne litt foraktelig kalles. Og for all del, noen av dem er virkelig off. 2002 i Sør-Rhone for eksempel, som regnet fullstendig bort, eller årganger med betydelige råteproblemer, hvor man virkelig skal stole på produsenten for å gå til innkjøp. Eller en årgang som 2003 som laget alt for mange alt for atypiske viner.

Men like fullt angrer jeg på at jeg ikke har mer Piemonte 98 eller rød Burgund 2000 i kjelleren. Årganger som drikker godt nå har jeg oppdaget når jeg av og til får smake et eksemplar mens jeg glaner på mine perfekte og umodne årganger. Til og med Burgund 97 inneholdt mange flotte viner som drakk herlig dersom man tok til vettet og åpnet dem i tide. Kanskje restaurantene likevel har et poeng?

Og vinproduksjon er fortsatt mye av en kunst. Hvit Burgund 2001 for eksempel, en årgang med tendenser til både botrytis og råte, som nå visstnok skal utvikle seg bra uten de forventede preoksyderingsproblemene fordi mange produsenter i denne årgangen svovlet skikkelig nettopp pga disse sopp- og råteproblemene.

Rød Burgund 96 blir stort. En gang. Kanskje. Men jeg føler meg sikrere på at vinmaking ikke er en eksakt vitenskap. Heller ikke vinjournalistikk.  Og at drikkevennlighet er undervurdert. Jeg ønsker meg noe passe modent å drikke nå. Så får det ikke hjelpe at det bare er en perfekt åtter.

Nå drikker jeg forresten en Burlotto Langhe Freisa 2006, en riktig herlig vin fra en produsent som har temmet Freisas litt grove, rustikke stil på en utmerket måte. Anbefalt! Og drikkeklar nå.