Hvordan kan man kommunisere en vinopplevelse?

Postet av: Ole Martin Skilleås

"I can't say I get much all that out of professional tasting notes - I certainly can't tell from reading one what the wine tastes like" (Kent Bach i Questions of Taste (ed. Barry Smith), s. 21.

Kent Bach er, som jeg, filosof og vininteressert. Har han rett i det at vi kan lese smaksnotatene (SN) til Tom, Merete og Arne, men ikke bli noe klokere med hensyn til hvordan vinen smaker? Er det poengene - stikk i strid med det alle som bruker dem sier - som sier deg mest om vinen?

Vi kan tenke oss et eksperiment. En anerkjent vinkritiker - som en av de tre nevnte - skriver et smaksnotat av en vin. Et  glass av denne vinen blir så satt sammen med et sett andre viner fra samme område eller type. Deretter blir et kobbel av alminnelige vininteresserte, sånne som meg, sluppet løs på vinene og bedt om å plukke ut den vinen som ble omtalt. Hvor store sjanser har vi?

Små, og ikke bedre enn det man kan vente ut fra en rent statistisk fordeling. Slike eksperiment har man gjennomført (men jeg har ikke referansene her - kan noen hjelpe?), og resultetene er entydige. Smaksnotatenes evne til å hjelpe andre til å skille viner fra hverandre er noe nær null - så hva kommuniserer de?

Prøv dette notatet. Hvilken vin er dette? Ikke bruk søkemotor, og prøv om du kan plassere den på område:

"Deep red. Expressive nose offers black fruits, espresso and musky dark chocolate lifted by an exotic floral component. Juicy, sweet and pliant, with a generosity of texture in the context of the vintage. Has the mid-palate flavor intensity to buffer its tannins and finishes with noteworthy persistence."

Et mulig svar om notatenes funksjon er at de bare fungerer som en begrunnelse for en generell kvalitetsrangering, at det altså forholder seg omvendt av det som står på forsiden av Parkers The Wine Advocate, og at poengene er det som kommuniserer best om vinene. Jeg kan glatt innrømme at til tross for at jeg ofte og med overbevisning rakker ned på det å gi poenger til viner, så bruker jeg dem for å se hvilke viner det er verdt å merke seg og eventuelt lese mer om.

Så hvor mange poeng ville du gitt vinen i smaksnotatet over? 85? 90? 95? Parker selv har visstnok uttalt (har noen referansen?) at grunnlaget for å gi en vin får noen av poengsummene mellom 95 og 100 er "the emotion of the moment". Det er i alle fall et ærlig svar, og umulig for oss som ikke har smakt vinen å ha noen formening om.

Om jeg skal spole fort frem og antyde en konklusjon, så må det være at man kan utvikle en kommunikasjon med vinkritikere man leser gjennom å smake de samme vinene som de omtaler. Over tid kan man danne seg et bilde av hva de prøver å formidle gjennom en slags triangulering (kritikeren, vinen og jeg), og at et slags upresist kommunikasjonsfellesskap kan danne seg. Ikke minst viktig er det å forstå at når en kritiker prøver å beskrive en vin, så er det viktig å vite hvilken evaluativ vekt enkelte termer har.

Best kommunikasjon kan man oppnå gjennom å smake viner med andre, selvsagt. Det er derfor vinklubber som for eksempel Vitis Bergensis er så viktige.

4 kommentarer

vinnyter

19.jun.2009 kl.10:22

Fin kommentar. Jeg vet jeg ofte får noe ut av både poeng og smaksnotater, men kun når de settes i sammenheng, og ikke alltid. Jeg er helt avhengig av å bli kjent med skribenten. Det opplagte er å smake og sammenligne, men også ved å lese mye av det denne skribenten skriver. Hvis jeg kan sette det opp mot det andre skriver danner jeg meg et bilde av hvordan denne personen skal skrive for at jeg skulle bli interessert. Som regel er dette et ubevisst bilde, og jeg "vet" hvem jeg stoler på og hvem jeg styrer unna. Jeg bruker smaksnotater til kjøp og til å bli kjent med en region jeg ikke kjenner. Notatet du trekker frem gir ikke mening for meg uten at jeg enten vet hvor vinen kommer fra eller at jeg setter det i sammenheng med mange andre notater fra denne regionen. Hadde en av de jeg stoler på skrevet dette om en cabernet franc fra Loire hadde jeg blitt interessert. Jeg hadde enten kjøpt for å se hva dette kunne være for noe, eller styrt langt unna. Her ville teksten sammen med poengene vært mye til hjelp. 90 poeng hos en gjerrig poenggiver, så hadde jeg løpt til polet hvis prisen var innenfor mine rammer, 70 fra en generøs poenggiver, så hadde jeg sett på dette som et monster som ikke hører hjemme på bordet mitt, uansett pris. 70 poeng og fra et varmere område, så hadde den kanskje kommet hjem til grillen? Hadde jeg hatt midler og samvittighet til å smake et lite glass av 3-4 forskjellige viner hver dag hadde jeg nok ikke hatt behov for profesjonelles smaksnotater, men fordi virkeligheten min ikke er slik, så har jeg stor glede av dem. Forskjellen mellom de profesjonelle og amatørene er stort sett volumet jeg blir kjent med. Kvaliteten er like variabel i begge leire, men de profesjonelle vet jeg hvor jeg finner, og jeg finner nok fra hver til å bli kjent med dem.

Dag Ingvar Jacobsen

19.jun.2009 kl.11:58

Absolutt et relevant poeng, men eksempelet som brukes er tett på meningsløst. Her tas et sitat ut av en kontekst, som om det skulle være mulig å kommunisere i et meningsvakum. Alle med en viss grad av allmendannelse - jeg regner filosofer blant dem - vet at språklig kommunikasjon kun gir mening når den er kontekstualisert, det vil si satt inn i en spesifikk sammenheng. Slik vinanmeldelsen nå står gir den lite mening. Jeg kan se at det antakeligvis er en vin med betydelig bruk av eik (kaffe, sjokolade, sødme), at den ikke er veldig strukturert (syre/tanniner nevnes ikke) og at den har god konsentrasjon. Hvor den kommer fra? Aner ikke. Er den god? Sannsynligvis. Vil jeg like den? Aner ikke.

Hvis jeg derimot hadde fått vite tre sentrale forhold - hvem smakeren er, hva slags vin det er snakk om og hvilken årgang som gjelder - ville den korte beskrivelsen av en vin gitt meg mye. Hadde dette vært en Barolo - uansett smaker og årgang - ville jeg holdt meg unna. Min smak går mot tørre og tradisjonelle utgaver, og dette er tydeligvis en moderne vin. Hadde det vært en burgunder hadde jeg vært skeptisk siden fataromaene tydeligvis var såpass fremtredende. Og hadde det vært en Bordeaux hadde jeg blitt nysgjerrig, florale aromaer i en Bordeaux? Hm, det høres spennende ut. Slik ville kommunikasjonen blitt høyst meningsbærende.

Det sentrale er at kommunikasjon med et meningsfylt innhold forutsetter en viss grad av felles plattform mellom formidler og mottaker. Et løsrevet sitat gir sjelden det, men et kontekstualisert gir det absolutt. ganske ofte faktisk.

Ole Martin

20.jun.2009 kl.12:22

Takk for kommentarene begge to. Dag Invar har selvsagt rett: notatet er noe nært meningsløst uten konteksten som vintypen etc. gir - og min bruk av det er også bevisst: dette er et notat du kanskje hadde skrevet om en vin du smakte blindt - dersom du var dreven og mer enn alminnelig skrivefør. Men hva sier smaken deg om vinen uten at du vet hvilken vin det er? Lite. Hvordan kan vi evaluere vin uten å vite mye om den? Mange vinjournalister sier de smaker vinene blindt. Mon det? Vet de ikke i det minste typen? Uten det blir også deres notater noe nær meningsløste.

Dette har jeg blant annet skrevt om i Vinforum.

Vinen som er omtalt av Stephen Tanzer er en Brane-Cantenac 2006 (Margeaux) - som fikk 90 poeng.

Dag Ingvar Jacobsen

06.jul.2009 kl.09:55

Litt sent svar, men det har vært for fint vær den siste tiden. Kanskje vi skulle prøve å rydde litt i snørr og barter. Vi er enige om at et smaksnotat uten noen form for kontekst ikke er egnet til å kommunisere noe om en vins kvalitet. Men det er langt fra det poenget til å stille spørsmålstegn ved om blindsmaking er fornuftig. Det siste gjelder smakeren og hennes vurdering av vinen for seg selv, det første hvordan det kommuniseres (språk, kontekstualisering, osv.). Blindsmaking er svært fornuftig, nettopp fordi det tar bort den kognitive effekten av å "kjenne etiketten", en effekt alle som driver med vinsmaking vet er svært sterk. I en blindsmaking må vinene vurderes ut fra strengt metodiske kriterier som så å si er "kontekstløse". Dette er sensoriske kriterier som syn (dybde, ekstraksjon, viskositet, o.l.), lukt (intensitet, kompleksitet, utvikling over tid) og smak (munnfølelse, syre/tørrhet/sødme, smakskurve, ettersmak). Det å gjennomgå en slik prosess er svært fornuftig for alle som ønsker å lære å smake vin, det tvinger en til å konsentrere om vinen i seg selv. At mye forsvinner i en slik prosess er også selvfølgelig. Virkelig mening også for smakeren blir det ikke før smaksnotatene fra blindsmakingen konfronteres med informasjon om type vin, årgang, o.l. Først da kan man starte en bredere vurdering om typeriktighet og om vinen er god eller ikke (god er et kvalitativt argument som kun har mening i en spesiell kontekst). Gode vinjournalister må da forsøke å formidle sin egen analyse av vinen slik den fremsto "for seg selv" (ingen Kantianske assosiasjoner her) med kunnskap om vintype, årgang, prisklasse og annen relevant informasjon. Å skille mellom smakingen som en del, og formidlingen av smakingen er altså helt sentralt for dem som ønsker å forstå vinsmaking. Å kombinere de to er essensielt for en god vinjournalist.

Skriv en ny kommentar

hits