DN.no Vinblogg

Vi kom akkurat hjem fra en liten tur til Alto Adige - eller Südtirol som de lokale sier der. Man er i Italia, men det er ikke mye som minner om Italia. Språket er tysk, folkene ser sør-tyske ut, de går i läderhosen og alpehatter, de spiser knödln og schweinfleisch og lager fremragende røde, hvite, rosa og søte viner.

De fleste nordmenn på biltur til Toscana eller Piemonte raser uoppmerksomt igjennom dette flotte området, på motorveien ned fra Brennerpasset. Dere burde stoppe! Unne dere noen dager i "tysk" Italia, hvor dere blir møtt med et hyggelig "Grüss Gott" i butikkene eller vinbaren. Alto Adige er en vakker og stille oase - en bakevje om du vil - med høye fjell og trange daler, små trivelige tyrolerlandsbyer med mye historie. Området eller Regionen som det offisielt heter, kom inn under Italia etter første verdenskrig, som en krigserstatning. Før var det en del av Østerrike og før det igjen en del av kongedømme Bayern. Det er i dag Italias mest autonome region, med eget språk, kultur, og mat.

Når det gjelder vin og vinstiler er Alto Adige, for meg, et av Italias mest spennende områder for tiden. Her er det rivende utvikling og tradisjon hånd i hånd. Regionen var bare for noen få år siden dominert av store, men kvalitetsorienterte, kooperativer, mens det i den senere tid har kommet frem en hel del meget dyktige småskalaprodusenter. Disse lager viner fra bitte små vinmarker som klynger seg fast i bratte fjellsider og som kun kan kultiveres for hånd. Her finner vi de tradisjonelle druesortene lagrein, schiava, traminer/gewürztraminer (denne stammer fra området rundt byen Tramin), riesling, veltliner, weissburgunder(pinot bianco), sauvignon blanc og blauburgunder(pinot nero) samt de mer moderne cabernet sauvignon og merlot(de har dog vært der i over 100 år). De hvite vinene har en frisk, tørr og mineralsk stil med betydelig lagringspotensiale. Det gode kooperativet i Terlan/Terlano har blant annet en Alto Adige Riesling 1985, Chardonnay 1990 og en Weissburgunder 1991 ute nå. Disse er nok blant de beste hvite vinene som blir produsert i Italia. Av de røde typene må jeg nevne lagrein og blauburgunder(pinot nero). Lagrein er en drue som har stort potensial i de rette hender - spesielt i fra Niedrist, Niedermayr, Elena Walch og Terlan. Den er smaksrik, den tåler fatbruk og den lagrer godt. Når det gjelder blauburgunder er det veldig viktig ikke å sammenligne denne med burgundere. Den må vurderes ut fra sitt voksested, klima, produksjonsmåte og med et åpent sinn. Greier dere det, så har dere en fremragende og forførende vin med virkelig finesse, dog noe lettere enn fetterne fra Burgund, men kvalitetsmessig ikke langt etter. Jeg vil særlig nevne produsentene Ignaz Niedrist, Franz Haas og Gottardi når det gjelder topp blauburgunder. Det lages også gode blandingsviner av cabernet sauvignon og merlot i Alto Adige. Disse mener jeg er av de mest vellykkede sådanne i hele Italia. Druene oppnår optimal modning i de solrike fjellsidene og de unngår den litt grønne paprikaaktige aromaen som man ofte finner i tilsvarende viner i andre regioner. Jeg vil særlig nevne mikroprodusenten Peter Dipoli her. Dette er også det eneste stedet jeg har smakt en müller-thurgau av virkelig klasse! Nemlig Tiefenbrunners berømte kultvin "Feldmarschall von Fenner zu Fennberg", fra en vinmark på 1000 meters høyde. Og så må jeg nevne vintypen Kalterer See. Denne er laget av den lokale druetypen schiava, noen ganger også iblandet en liten dose lagrein, og dyrkes langs bredden av den idylliske lille sjøen Kaltern See. Dette er regnet som en rødvin, men ser ut som en mørk rosè. Den skal serveres kald, i store mugger, og nytes i de varme sommermånedene. Kalterer See er fruktig, fersk og syrlig med et tydelig jordbærpreg og er et meget godt alternativ til mange dårlige rosèviner. Prøv versjonen til Kellerei Kaltern - det lokale kooperativet.

I Alto Adige finner også du en mengde hyggelige overnattingssteder til en billig penge. Mat og vin er, sammenlignet med andre steder i Italia, fremdeles meget rimelig. En av de beste restaurantene jeg har vært på i Italia ligger faktisk i Eppan og heter Zur Rose. Her får du mat basert på lokale råvarer servert på en elegant måte. Et annet sted som må nevnes og som er et must, er den lille setera til kokken Franz Mulser - Gostner Schwaige - i Seiser Alm. Det er litt kronglete å komme seg dit, men det er så absolutt verdt strevet. Først må du kjøre inn en liten og bratt dal, så må du ta en 20 minutters taubanetur opp til 1900 meter, deretter må man gå i ca. 40 minutter. Kle deg i godt fritidsantrekk og gode sko! Maten blir produsert på stedet da seteren er i vanlig drift i tillegg til matserveringen. Det lages ost og smør i toppklassen samt pølser av vilt og områdets berømte speck. Kun seks bord inne, noen flere utendørs.

Håper dette bidrar til at flere oppdager dette fantastiske området. Italia er mer enn bare Toscana og Piemonte!

Takk for oppmerksomheten.

Frode