Hva hendte med Bordeaux?
Liten grunn til å spørre om dette kanskje, de store chateaux-eierne har vel stort sett tilbrakt de siste 15 år med å bære pengesekker i banken, så de må vel være såre fornøyd med tilstanden. Og uansett utslag av finanskrisen og problemene i omsetningskjeden i årgangene mellom 2005 og (kanskje) 2008 så er vel toppslottene i Bordeaux fortsatt det nærmeste du kommer blue chips i vinverdenen, for å låne et uttrykk fra finansbransjen. Så sannsynligvis finner mange av dem spørsmålet mitt latterlig naivt.
Men baksiden av medaljen er at deler av Bordeaux har blitt et objekt for spekulanter som noteres nesten på linje med råvarer på råvarebørsene, og noe å vise fram for LVMH klientene. I en viss grad var det nok alltid slik. Allerede 1855-klassifiseringen reflekterer vel det. Men ikke i samme grad som i de senere år. Og selv i "min tid" - jeg husker da tilbake til 1970-tallet ennå selv om min gryende relativt seriøse vininteresse stammer tilbake til begynnelsen av 1990-tallet (med nedbetalt studielån, unger på vei ut av barnehagen og stadig vettugere renter på boliglånet), så var det da Bordeaux, og kanskje en og annen Hermitage, som dukket opp når vi tenkte "seriøs" rødvin for større anledninger og for å legge i kjelleren.
Kjelleren min har heldigvis enda noen få rester fra disse glade dager som man med stadig større betenkeligheter tar opp (ettersom restene svinner) en gang i blant. Og hver gang, enten det er fra egen eller fra venners kjeller de dukker opp, sukker vi "Ah - vi drikker alt for lite Bordeaux".
Og det var ikke bare de store slottene som hersket den gang, viner som Coufran og Verdignan var blant de stabile bestselgerne i det øvre prisleie i polets sortiment, sammen med et visst utvalg av andre velrenommerte mindre slott som Gloria, Maucaillou og lignende som jeg fortsatt husker med stor glede.
Men jeg er ingen blue chip investor, og har enda til gode å kjøpe en flaske vin med tanke på videresalgsmuligheter, og Bordeaux har med årene forsvunnet mer eller mindre fra horisonten min. Hvorfor ble det sånn, og hva hendte? Det åpenbare svaret er selvsagt prisene, gitt at lykken er Lafitte, Margaux eller Haut-Brion. De kan man stort sett bare vinke farvel til. Men Bordeaux dreide seg da, som nevnt over, vitterlig aldri om bare de 20-30 beste klassifiserte slottene, eller om mikroprodusentene i Pomerol?
Fakta er jo at i en verden hvor kommuneviner i Burgund for lengst har passert 350 kr (og gode Burgogne Rouge 250), og hvor man glatt betaler 250 for Chianti Classico Riserva eller Barbera fra gode produsenter, så er det jo liten grunn til at den store mengden av svært god Bordeauxvin som lages på lavere nivåer enn toppslottene skal prises ut av markedet. Og ettersom årene går må jo ikke all vin en kjøper ha bruk for 20 år på langs?
OK; det er ikke like lett å huske navnene på mange av disse produsentene som det er på Lafitte osv, men det har da ikke hindret oss i å begynne å drikke Barberaer med produsentnavn vi aldri har hørt om? Og det er ikke mange år siden vi fikk Haut-Bailly (en favoritt) i den strålende årgangen 2001 til noe over 400 kr. Klokere folk enn meg kjøpte sikkert i bøtter og spann mens jeg brukte tilsvarende penger på Burgund Premier Cru og mine elskede Baroloer, alt mens jeg med et bekymret øye skottet på mine stadig minkende Bordeauxressurser, og en gang i blant sukket "Ah - jeg drikker alt for lite Bordeaux".
Hvorfor ble det sånn? Det er mulig jeg er atypisk, men jeg har ganske mange vinvenner og finner dette ganske typisk for de aller fleste. Bordeaux er mer eller mindre borte fra horisonten. Og det er mulig dette er realtivt alment ut over min krets også, fakta er i hvert fall at det snakkes om store problemer blant produsentene i Bordeaux som faller utenom en litt utvidet krets av slike blue chips. Og dette til tross for at mange av disse trolig lager bedre vin enn noen sinne, og ofte på nivå med hva langt mer velrenommerte slott gjorde for noen tiår siden.
Er vi fanget i luksusfella? Dvs fordi at vi ikke har råd til det beste (og kanskje etter hvert det nest beste) så definerer vi området som uinteressant, uansett hva slags kvalitet vi får for pengene i lavere prisklasser? Må vi kunne drikke det beste av og til for å opprettholde interessen for et område? Ikke vet jeg. Heldigvis tok jeg for et par år siden til vettet og la innpå noen mindre mengder av viner som Pontet-Canet, Grand-Puy-Lacoste (en annen favoritt) og et par andre i fine årganger til priser som fremstår som helt greie i forhold til tilsvarende kvaliteter i Burgund og Piemonte. Og de har jeg tenkt å kose meg med. Selv om jeg fortsatt sikkert av og til kommer til å tenke "Ah - jeg drikker alt for lite Bordeaux" tar jeg i hvert fall ikke sjansen på "Ah - hvorfor drikker jeg aldri Bordeaux?".
Ole Martin
14.aug.2009 kl.15:42
For mange andre områders del har det vært mulig å ha en mental oversikt over hvilke produsenter som gjelder (på det norske markedet, i alle fall). I Bordeaux har vi ingen slike mentale rangeringer over "store Bordeaux-produsenter vi har råd til". Vi styrer heller mot det kjente og oversiktlige.
Men som en av Odds vinvenner kan jeg bekrefte det han sier.
Bjørnar
14.aug.2009 kl.16:14
Morten Pedersen
14.aug.2009 kl.17:37
Det er jo blitt slik at kjøper du en vin til 100.- kroner som jo er grensa for mange i dag, så er det ikke mange franske viner i den prisklassen som er noe tess.
Eirik Støen
14.aug.2009 kl.23:32
Øyvind Thorsen
14.aug.2009 kl.23:56
Så nå fylles kjelleren med Burgundere og nord-italienere. Ikke fordi de er spesielt billige, men fordi de er mer spennende å lagre (litt). Lagrer for å smake & leke med vin - ikke selge (aldri!).
Fortsetter gjerne med Bordeaux som jeg gjorde på 90' tallet, men kan jo ikke batale 1000 for en medium Ch.
Odd Rydland
15.aug.2009 kl.01:15
Til Morten: Syra er vel vanligvis mer markant i italienske enn i franske viner, men Frankrike er nok ikke det billigste landet å produsere vin i nei. Og uten å kjenne kalkylene korrekt skal ikke en vin koste noe særlig over 2 Euro ut porten på bruket før prisen bikker 100 kr i Norge. Også i Italia skal man vel til det relativt fattige, og billge, syd før utvalget under hundrelappen er særlig stort.
Roar
15.aug.2009 kl.11:00
Ja, for det er vel ikke noen avgifts- eller tollmessige grunner til at et Petit Chateau / Cru Bourgeois skal koste mye mer på Polet enn hos f.eks. Berry Brothers i London - men det gjør de ofte:
Typisk Ch.Potensac 2004 - ca 180 hos BBR, 290 på Polet. Eller Esprit de Chevalier 2005 ca 185 hos BBR og 245 på Polet, osv osv... Herlige Cambon la Pelouse koster nå i årg. 2005 ca kr 185 hos Waitrose's mens den sist jeg så den i bestillingslisten kostet ca kr 300 (husker ikke årgang, men det var neppe 2005).
Klatrer man oppover blir det bare verre... Leoville Barton 2005 blir over 500 kr dyrere på Polet.
Odd Rydland
15.aug.2009 kl.11:18
Jan Petter Mortensen
15.aug.2009 kl.15:28
Jan Olav Gjelten
15.aug.2009 kl.15:37
Odd Rydland
15.aug.2009 kl.21:12
Frank H Herfjord
17.aug.2009 kl.09:49
Jeg tror nok fikseringen på merkevare er hovedproblemet. For kvalitetsforskjellen klassifikasjonene i Bordeaux er vel ofte mindre enn tilsvarende i Burgund, selv om prisforskjellene er større.
Jeg tror ikke Robert Parker er hovedårsaken til utviklingen vi har fått, det er nok heller slottseiere med kynisk markedsstrategi. Et godt eksempel er når LVMH overtok driften til Ch. d'Yquem. De priset 2006-årgangen til samme skyhøye pris som 2005, selv om ingen mente at den var like god. Salget gikk tregt, og de ble spurt om hvordan de ville håndtere tapet. Svaret var at "ja, de forventetet dette: at markedet ville bruke tid på å forstå deres posisjon". Med andre ord var de mer interessert i å posisjonere Yquem som nok et luksusprodukt a la TAG Heuer eller Christian Dior enn å lage vin.
Helga
27.aug.2009 kl.15:09