DN.no Vinblogg

Postet av: Peter Raugland



 

De siste fire månedene har jeg reist gjennom Østen, Sibir og det fjerne Østrussland. Det har vært en reise rik på opplevelser, mennesker, natur og utfordringer, men utrolig fattig på vin. Jo, jeg har drukket Georgisk vin i Kazhakstan og den var god nok den, og drukket vin fra Xin Jiang-regionen i Kina, og ikke å forglemme бабушкаs eplevin, men det har ikke vært vin som har vært annet en god fordi den ble drukket i et godt selskap, det var aldri vin som var god da den ble drukket alene. Det var ingen vin, god i seg selv. Så behovet for et riktig godt glass vin har hele tiden ligget og ulmet i lysten min, men det har ikke riktig gitt utslag på bunnlinja før nå. Nå var det faktisk begynt å bli litt kritisk, og jeg var litt i tvil om mitt forhold til vin kunne reddes. Det var på tide med litt vino 30-2. Jeg la meg selv inn i Berlin. Hvorfor burde være opplagt.

Til min frokost åpnet jeg en flaske fra Bovier et fils, det var en 2007 Chablis 1 Cru som jeg hadde kjøpt i et supermarked. Resultatet?  Jo, det var mildt sagt veldig skuffende. Alt for mye smak av alkohol, og alt for lite smak av Chablis.  Usikker på om det var vinen eller meg det var noe galt med tuslet jeg nedover mot Alexanderplatz, tok 1ern opp mot Uranienborgstrasse og hoppet av. To grunner. Don McCullin på C|O og håpet om et godt og deilig glass vin. Vinbaren rett rundt hjørnet ga meg et glass pinot-g, som igjen ga meg mer eller mindre, kanskje heller mindre, enn hva jeg håpet. Vinbaren var virkelig ikke min stil, alt for eco, grønn og veggis. Godt utvalg av ost og pølse dog. Med andre ord et jævlig sted.

Jeg ble skuffet, men tenkte at det må være noe for meg og der ute. Berlin er stort, de må ha en god vinbar. Derfor droppet jeg innom nabocafen for litt kaffe, traff veldig tilfeldig noen norske venninner. De trengte en pause etter at de, også, hadde sett Dons uttrykksfulle bilder. Jeg tenkte at verden er liten, og at uttrykksfulle bilder er lette å se på. En taxitur senere står jeg utenfor Cafe Brel og krysser fingrene for et ledig bord. Perfekt, kun to bordsettinger og meg, og en servitør på delings. For en servitør hun er! Champagne fra Lebrun De Neuville, og vi har puls, men kan livet reddes? Eller er skadene for store? Senere kom hun med min roastbeef, råstektpotet, dressing og rakkett salat (?), middag. Deretter kom hun med et stort glass! og en flaske fra Köeningschaffhausen, 2006 Spätburgunder fra Baden. Hun trekker, lukter, skjenker. Jeg smiler fra øre til øre, endelig har jeg det godt, nå må det bare bli bedre. Jeg nyter, betaler og går. Taxi!

Taxisjåføren John sier selv han er mannen, og imponert over mine sibirhistorier tilføyer han at det ikke finnes den ting han ikke kan ordne for meg i Berlin. "You know Peter, Berlin is big, you can go and get yourself lost here. You can do anything, nobody will know it.". "Sounds good John, Il call you later." Deretter står jeg utenfor Gugelhof, stedet jeg hadde knyttet store forventninger til. De var selvfølgelig fullbokede, men siden de første gjesten kun nylig hadde begynt å komme betød det at jeg kunne bruke et av de ledige bordene, om jeg var fleksibel. Og det var jeg jo. De beklaget seg virkelig og ga meg et ekstra glass med Spätburgunder, litt brød og dip. Det gledet meg. Men ganske så snart betalte jeg og fikk meg en taxi, jeg var ikke skuffa for jeg hadde andre planer; Rutz.

For et sted, Rutz altså. Dette stedet er så meg! Og det frydet jeg meg over mens jeg arbeidet meg gjennom vinkartet på jakt etter kveldens punktum. La meg først beskrive stedet, så vinkartet. Rutz er, uten å egentlig være det, men er det allikevel, presset inn på et relativt lite grunnplan. Så det er trangt. Men det er et godt disponert grunnplan, som utnytter den plassen de har på en gavnende måte. Det er tatt hensyn til x, y og z. Her er det  takhøyde og romdybde, og det liker jeg godt. Planløsning og rom, stil og følelse. Det er god balanse, det er åpent og intimt, ambisiøst, men ikke pretensiøst. Rommet virker veldig rolig, selvom det ikke er tvil om flyktighet i interiørets elementer. En kan jo om en vil, (og det vil en vel?) la seg føle at disse elementene på et annet tidspunkt sto mye nærmere hverandre, men at de nå for alvor er på vei  vekk fra det opprinnelige sentrum.  Ut mot rommets ytterpunkt, om dere skjønner hva jeg mener?  Den store gjentagelsen er droppet, med unntak for tomme tyskvinsflasker. Her blir det gjentatt, og selv om de er tomme, så er de fulle av følgende budskap: "Her på Rutz, har vi tyskvin, og det har vi i mengder." Vinkartet bekrefter dette budskapet. Det er ytterst logisk, kronologisk, pedagogisk, geografisk og ikke minst flott! Jeg bruker tid på det, utforsker det og blar litt frem og tilbake for å måle en vin opp mot en annen. 2007 eller kanskje en fra 92? Søt eller tørr. Det er krig i lysten, konflikt i samvittigheten, og depresjon i lommeboka.  Jeg'et må derfor være særdeles diplomatisk ovenfor partene. Til  slutt ble det Riesling (daah) fra Crusius-Rotenfels,  spätlese 2007. Ikke et valg tatt fullstendig på egenhånd, for etter at min tjener fikk vite hva jeg basicly hadde behov for, fortalte hun meg at "heldigvis har vi mye å tilby deg, så vinen din vil komme, men til slutt avhenger ditt valg av dine preferanser, men her er uansett mine tre favoritter." "Gi meg den du syntes er tyskest", sa jeg. Og med det lot jeg henne få uttrykke sitt forhold til Tyskland ovenfor meg, for hva er egentlig tyskest av tyskt på en tysk vinbar med et fantastisk utvalg med vin? Hun kom tilbake med en flaske vin som var eksepsjonellt god for å være hva den er, en 07 Riesling fra Mosel, som pliktoppfyllende oppfyller sin plikt ovenfor min tunge. Tungas kommunikasjon med hjernen, hjernens kommunikasjon med kroppen, kroppens kommunikasjon med sinnet, sjelen og jeg'et er i dette øyeblikk klar; "du har det godt nå Peter, nå har du fått ditt glass vin." Og siden det var Berlin, og jeg kunne gjøre som jeg ville, ja så kom det glass på glass på glass. "John jeg vil hjem!" Hjem kom jeg.

Rutzs Vinkart

Pe.